©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it
VVIDERE
Mens tiden går utenfor som en film man har sett om og om igjen, blir min sjel her, bak disse åpne gitterne som, ja, kanskje skremmer.
Jeg tenker.
Og tanken, føyelig og illojal, ser ut til å leve av lidenskaper som aldri er blitt lyttet til helt ut.
Nå ser jeg i svart og hvitt.
Som i en av de gamle filmene, der soloppgang og solnedgang ser ut til å være det samme.
Det er livet som ruller forbi på skjermen, ett bilde etter det andre, og å se det slik, som en “tilskuer”, ligner mye på et slags usannsynlig, vakkert luftspeil.
Drømmer, valg, ønsker.
Alt er “allerede klart”, nesten tvunget inn i sinnet og så ned, til og med inn i hjertet.
Å leve og dø av det som ikke er sant og av det som ikke betyr noe.
Det er slik et helt liv går forbi.
Som et sterkt, desperat gledeshyl som sakte ender opp kvalt.
Det er ekte øyeblikk, knapt antydet, som når de forsvinner, sakte og stille, ender opp med å dra med seg mange små fragmenter av et levd liv.
Det virker, altså, at det er nettopp dette som er essensen av å være.
Et liv, der ingenting er sant og ingenting er viktig, hvor hver og en av oss, det er verdt å huske, bare er et lite, lysende stjernpunkt skutt opp, på kveldens mørke himmel.
©Narrat - Alle rettigheter reservert - P.Iva 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it