©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805   -  Kontakt: info@narrat.it

• HJEM

Informasjon om informasjonskapsler

Gjenfødes

Kapittel 1

Sonia i morges reiste hun seg enda tidligere enn vanlig.

Vaklende, litt omtåket av søvn, går hun for å sette kaffekannen på komfyren med en gang og tar sukkeret ut av skapet.

Så er det tid for det vanlige leseritualet, med “gårsdagens avis” som allerede ligger klar, godt synlig på bordet.

Sonia setter seg på sin fine stol, klar til å bla distré gjennom de sidene fulle av nyheter som til slutt ikke vil bli oppfattet i det hele tatt av hjernen hennes, som fortsatt er altfor søvnig.

Et av de “skikkelig dype” gjespene får henne til å skvette, og nesten tilfeldig faller blikket hennes ut, forbi det litt duggede vinduet.

Øynene åpnes da plutselig i forundring, og bare et øyeblikk senere ender nesen pent klemt mot glasset.

Det ser virkelig ut til at et intenst, tett snøfall gjør den lille innkjørselen og gårdsplassen hvit, overalt rundt.

-For et syn... sier Sonia for seg selv, mens hun fortsetter å bli stående der, helt betatt.

Plutselig virker det som om tiden nesten vil gå saktere, og mens noe inni henne ser ut til å løsne, begynner hjertet hennes å slå langsommere.

For første gang på lenge føler Sonia at den forbannede angsten, som dessverre har blitt noe trist kjent for henne, roer seg litt.

Øynene lukkes halvveis, pusten blir lettere enn noen gang og, nesten som ved magi, ser det ut til at sjelen hans tømmes for all den tristheten som, allerede en stund, har fulgt alle hans dager.

Dette er virkelig vidunderlige øyeblikk, og Sonia prøver å nyte hvert eneste øyeblikk til fulle.

Dessverre varer vakre ting aldri særlig lenge, og slik skjer det at nesten med en gang blir fred og intimitet nådeløst feid bort, akkurat som små, skjøre kvister som blir tatt av en plutselig, arrogant nordavind.

Ubarmhjertige og brølende som aldri før, når faktisk de stakkars kvinnens ører de ropene fra hennes to kjære barn som, som ekte furier, allerede har begynt på nok en idiotisk krangel.

Marco og Michela er tolv og tretten år gamle, og siden faren deres ikke er der lenger, ser det ut til at de ikke klarer å gjøre annet enn å krangle og slåss, og de klarer hver gang å komme med fornærmelser, rop og skjellsord som blir stadig mer øredøvende og vanskelige å "ignorere".

Sonias liv er altså livet til en liten kvinne som, mot sin vilje, har måttet forholde seg til en virkelighet som sannsynligvis er mye hardere og sterkere enn henne.

Slik, akkurat som en vakker såpeboble som havner i hendene på et hysterisk barn, kan det lille, uventede "magiske øyeblikket" lett gå i vasken, og straks begynner tusen rare, tunge tanker å fylle hodet til den stakkars jenta.

Et problem, så en tvil og igjen, rett etterpå, et annet problem og enda en tvil.

Sonia åpner øynene igjen og etter å ha tømt hodet for hver eneste tanke, begynner hun nesten automatisk å sette i gang.

Uten å blunke, går hun for å åpne skapet igjen for å lage frokost.

I mellomtiden fortsetter guttene, uten pause, å erte hverandre, deretter, når de har spist seg gode og mette, hopper de raskt ned fra stolene og går for å plukke opp bøker og mapper fra gulvet.

På dette tidspunktet, som alltid, blir ytterdøren slått opp og etter en sjenert hilsen, slengt ut sånn, likegyldig og på avstand, løper de to bokstavelig talt av gårde, løpende som gale.

I alt dette har Sonia ikke sagt et eneste ord fordi, det ser ut til at dagene i dette hennes “nye liv” virkelig virker altfor harde å takle, og hun, nå, virker som om hun trist har mistet all lysten til å “kjempe”.

Uansett, også i dag må man gjøre gode miner til slett spill, og en ny arbeidsdag, enten hjemme eller ute, venter allerede på å bli levd fullt ut.

Så, som alltid, går Sonia inn på rommet sitt og uten å vie mye oppmerksomhet til hva hun skal ha på seg, begynner hun å fylle ryggsekken, som hun bruker som veske, med tusen småting, og deretter går hun straks, rask og andpusten, mot utgangsdøren.

Men idet hun passerer forbi kjøkkenvinduet, glir en merkelig, liten tanke lynraskt inn i hodet hennes, og bare et halvt øyeblikk senere kommer også en merkelig, uvanlig fristelse som, uten skam, begynner å pirke i hjerte og sjel.

Den morgenen hadde det faktisk skjedd noe spesielt, så hvorfor ikke prøve å gjenoppleve, om så bare for en stund, den fantastiske følelsen?

Den vanlige, tunge frykten for å komme for sent på jobb er alltid der, godt plantet i sinnet, men til syvende og sist, når man tenker etter, handler det bare om noen minutter.

Bare et par små, raske skritt for å klare å snu seg, gå tilbake og finne seg selv igjen der, bak det lille vinduet; så en lynrask bevegelse for å kunne tørke av det duggede glasset litt med hånden, og deretter kan blikket endelig løpe ut igjen en gang til.

Et blunk, et dypt sukk og så igjen, enda et til.

-Det virker som om det slett ikke er mulig å gjenoppleve følelsene etter eget ønske...- sier Sonia lavt med en gang, og trekker på et forsiktig, litt anstrengt smil.

Atmosfæren der ute har faktisk endret seg helt, og med solen som skinner mer enn noensinne midt på en utrolig klar og blå himmel, ser det virkelig ut til at landsbyen rundt omkring nå har våknet helt opp.

Den lille veien som går der, rett ved siden av den lille bakgården bak huset, er bokstavelig talt beleiret av en mengde biler som frenetisk kjører opp og ned, praktisk talt uten stans.

"Magien" har altså forsvunnet helt, men uansett, etter et fint snøfall, er det ikke lite å våkne opp til en så vakker og strålende morgen.

Alt dette, merkelig nok, ser ut til å ha truffet lille Sonia dypt, og slik, selv om minuttene fortsetter å løpe ubønnhørlig av gårde, er hun fortsatt der, helt urørlig, med sinnet blendet og fortapt i sine tanker.

-Jeg har ikke sett en så strålende sol siden den dagen...- sier Sonia, mumlende -siden sist gang, på vårt lille lykkelige sted!-

Tusen minner omslutter nå Sonias sinn, og slik begynner hun å vandre fritt, og tenker straks tilbake på det stedet som for henne var nesten magisk, hvor hun så mange ganger har klart å føle seg virkelig bra.

Litt lenger ned fra landsbyen, faktisk, er det en herlig dal omgitt av natur, full av mange vakre trær av alle slag og omgitt av mange små virkelig fantastiske innsjøer.

Det er nettopp det som er Sonias "lykkelige sted", og det er der hun har levd, sammen med sin kjærlighet og sin familie, de vakreste og mest rørende øyeblikkene i hele sitt liv.

Å komme dit, om våren og sommeren, er ikke så vanskelig, og etter å ha gått den lille muldyrstien, sakte og svingete, som går nedover og snor seg mellom steinene, er synet som åpenbarer seg virkelig verdt all anstrengelsen.

Nå, derimot, er historien helt annerledes siden det om vinteren er nesten umulig å tenke på å kunne komme helt dit ned.

Et øyeblikk, et sukk og så knyttede never som slår hardt mot vinduskarmen.

Sonias hjerte flyr over glassrutene, løper langs stien, klatrer over fjellene og til slutt er det der, nedsenket i hennes fantastiske, magiske paradis.

Blikket til den vakre damen lysner plutselig, deretter, et sekund senere, snur hun seg rundt og uten å nøle, løper hun for å hente høye støvletter og en tung jakke.

Så åpner døren seg plutselig, og nå virker alt der ute virkelig vakkert og perfekt.

Kapittel 2

Den friske morgenluften begynner å gi en vakker følelse av "uendelig glede", og det er en virkelig unik følelse å kunne kjenne varmen fra en så strålende sol på huden, spesielt når man, ved å se seg litt rundt, finner seg helt omgitt av det fantastiske, strålende glitrende teppet av et hvitt lag med myk, fersk snø.

Overfor den fantastiske utsikten begynner sjelen virkelig å varme seg, og det er nok å trekke et dypt pust med fulle lunger for endelig å kunne begynne den lange veien som venter den.

En etter en blir landsbyens gater krysset på litt over et kvarter, og kursen er nå satt nedover dalen, langs de små stiene som fører ned til den gamle veien ved innsjøene.

For hvert steg virker luften å bli varmere og lettere, og når den stiger raskt opp gjennom nesen, gir det inntrykk av at den på en eller annen måte kan rense hodet for alle vonde tanker.

Det er noe virkelig frigjørende, og slik fortsetter Sonia å gå videre, og følger det lille sporet som, litt etter litt, begynner å forsvinne i den stadig høyere snøen.

Saken ser uansett ikke ut til å være noe problem, for den lille damen kjenner den veien enda bedre enn sin egen bukselomme, og slik, mens hun fortsetter å gå i godt tempo, er det lett for henne å komme, før man vet ordet av det, frem til den siste, trange passasjen som fører ned til hennes vakre dal.

-Her må man virkelig være litt forsiktig!-sier Sonia til seg selv, mens hun prøver med stor forsiktighet å sette føttene godt på de "riktige stedene".

Selvfølgelig, uten all den snøen ville det definitivt vært mye enklere å komme seg inn mellom de trange steinene uten å risikere å sette seg fast, men uansett, den samme passasjen har allerede blitt tatt og overvunnet så mange ganger at det nå virker ganske enkelt å klare det uten å gjøre dumheter.

Slik holder Sonia seg maksimalt konsentrert, og skritt for skritt kommer hun snart over på den andre siden.

-Djevel... Dette stedet er kanskje enda vakrere om vinteren enn om våren! - sier Sonia mellom tennene når det magiske synet av de små innsjøene, helt frosne og dekket av et mykt, glitrende teppe av snøhvitt, endelig åpner seg foran øynene hennes.

Et skritt, så et til og enda et til.

Blikket går litt her og litt der, og mens hjertet flyr av sted, langt bort i tid, begynner en uendelig strøm av tusen og flere minner å fylle sinnet helt.

Mange små, vakre lykkelige øyeblikk, levd på de breddene, gjenoppstår øyeblikkelig i minnet.

En virkelig lavine av gleder og følelser som brøt ut langs de små stiene; spennende, søte hjerteslag opplevd i ly av den ene eller den andre lille grotten, der omkring.

Alt virker, kort sagt, å føre den lille, vakre damen tilbake i tid, til et utrolig lykkelig liv, uten bekymringer og fullt av mange vidunderlige, alltid vakre og fargerike dager.

-Jeg var praktisk talt et barn, og det var akkurat her jeg møtte min Antonio for første gang...- sier Sonia, smilende, mens hun nærmer seg en stor hvit stein som ligger rett ved bredden av en av dammene.

-Og der borte... ja, det var der vi ga hverandre vårt første kyss, og så, ett år senere, ville han tilbake akkurat til det samme stedet for å fri til meg...- fortsetter hun så, helt oppspilt, med blikket vendt mot stammen av en stor lerk som, bare litt lenger fremme, majestetisk rager over vannkanten.

For første gang på lenge begynner hjertet å fylles med lykke, og øynene ser ut til å kunne bli stadig mer strålende og lyse fordi, ledet av et mylder av fantastiske, søte minner, har de begynt å vandre rundt og nøye utforske praktisk talt hvert hjørne av den lille dalen.

Plutselig virker det nesten som om perspektivet kan endre seg, og livet begynner å virke mye mindre ille, i det minste helt til blikket til slutt faller litt lenger bort, mot inngangen til en liten, mørk sti som nå nesten er helt begravd av snøen.

-Men det der... er passasjen til den store hvite innsjøen!- utbryter den lille damen, med store øyne.

Alle søte tanker og vakre følelser tar altså slutt, og plutselig forsvinner de, og sinnet blir brutalt overfalt av en haug forbannede, forferdelige mareritt.

En lett bevegelse, et par skritt og så igjen, noen flere.

Nesten uten å merke det, mens hun baner seg vei med hendene gjennom snøen, begynner Sonia sakte å nærme seg det merkelige sprekken mellom steinene som dessuten, akkurat der, er utrolig spisse og skarpe.

Uansett, vår frue kjenner det stedet som sin egen bukselomme og vet derfor godt hvordan hun skal komme seg uskadd gjennom den lille, trange passasjen som deretter vil føre henne til den såkalte “svarte kløften”, det dypeste og mørkeste hulrommet i hele fjellet.

Om vinteren er det allerede i seg selv helt utrolig å legge merke til den nesten helt usynlige, lille åpningen, siden den vanligvis, allerede fra de første høstdagene, ender opp med å bli fullstendig dekket av lag på lag med snø og is.

Noen minutter, mye oppmerksomhet og litt “yrke”.

Nå er den svarte halsen der igjen, rett foran øynene og hjertet.

-Det er absurd...- mumler Sonia, mens hun biter tennene hardt sammen, idet hun står foran det forbannede stedet som for bare noen måneder siden fikk henne til å oppleve den mest intense og gjennomtrengende smerten man kan forestille seg.

Hennes Antonio, kjærligheten i hennes liv, døde der, foran øynene hennes.

Han var den dyktigste og mest talentfulle fjellklatreren dalen noensinne hadde sett, og den lille, mystiske, bortgjemte kløften med sine bratte, svarte vegger som reiser seg rett opp fra bredden av den store innsjøen, var uten tvil hans absolutte favorittsted.

Om sommeren ble de vakreste og mest krevende klatreøktene holdt akkurat der, og det var alltid der Sonia gikk hver dag for å bringe ham lunsj, slik at de kunne tilbringe litt tid sammen i fred og ro.

Den forbannede gangen, derimot, bestemte uflaksen seg tydeligvis for å blande seg inn, og slik skjedde det at to unge, utenlandske klatrere, tiltrukket av ryktene om det utrolige stedet, bestemte seg for å legge ut på en fin “gjør-det-selv”-klatretur.

Dessverre var ikke perioden akkurat den beste, siden høsten allerede sto for døren og de første kraftige regnskyllene, etter en så varm og spesielt tørr sommer, hadde gjort mange steder på fjellveggen virkelig farlige.

Antonio hadde derfor avlyst alle timene den morgenen, og hadde i stedet blitt rolig der nede i dalbunnen, sammen med sin vakre lille kone, for å slappe av litt, fiske og kanskje få noen fine, søte koser utenom planen.

Dagen var virkelig fantastisk, og slik, etter å ha spist noen gode smørbrød og et par skiver av den berømte eple- og sitronkaken laget av hans flinke mamma, var Antonio allerede klar til å gripe sin trofaste fiskestang da han plutselig hørte seg bli ropt på av Sonia, som virkelig virket veldig redd.

-Elskling løp, det er to gale der oppe, på veggen!- hadde hun ropt til ham, med en stygg tone full av angst.

Som erfaren fjellguide og klatreinstruktør hadde Antonio straks forstått alvoret i situasjonen, så uten å tenke seg om to ganger begynte han å løpe som en gal mot en fordypning mellom steinene som, fra den ene siden til den andre, skjærer rett gjennom hele fjellveggen.

-Nei, vent, hva vil du gjøre?- hadde Sonia ropt til ham, fullstendig vettskremt.

Antonio, derimot, så ut til ikke engang å ha hørt henne, og slik, mens han fortsatte å ta sprang etter sprang, begynte han å klatre, uten utstyr, opp den smale sprekken, i håp om å klare å nå de to guttene før ting kunne gå galt.

Nede, nedenfor, i mellomtiden, holdt Sonia pusten og fortsatte å forbanne seg selv, tusen og atter tusen ganger, for at hun hadde advart ham.

-For en ulykke for meg... jeg skulle bare ta radioen og ringe etter redningshelikopteret!- fortsatte den stakkars å gjenta for seg selv mens hun, med foldede og skjelvende hender, ba om at alt skulle ende godt.

Bønnene, sterke og inderlige som aldri før, så ut til å fungere utmerket, for Antonio hadde, på et øyeblikk og uten problemer, allerede klart å komme seg noen titalls meter unna guttene.

-Hei dere!- hadde mannen da ropt, med all luft han hadde i kroppen -slipp alt med en gang og prøv bare å komme dere ned hit så fort som mulig!-

Ved synet av Antonio, uten klatreutstyr, som ropte for å oppmuntre dem til å nå ham, hadde de to guttene umiddelbart innsett at det åpenbart var noe alvorlig som skjedde, så uten å miste tid begynte de å snu og starte nedstigningen.

Det virket, kort sagt, som om alt gikk som det skulle, og i en perfekt verden burde denne historien ha endt med en heldig, heroisk redning.

Dessverre er virkeligheten noen ganger altfor grusom, og slik skjedde det at plutselig ga en stor fjellvegg etter og begynte å rase ubønnhørlig ned fra fjelltoppens høyde.

Bare et øyeblikk senere kom en enorm, iskald drønn og fylte hele den lille dalen, og rystet hjertet til alle innbyggerne.

Et totalt kaos, mye støv og jorden som skjelver, deretter bare en stor stillhet og en tung, uendelig tristhet fordi der, på den uheldige dagen, gikk alt tapt, og livet kunne uunngåelig ikke lenger være det samme.

I det øyeblikket ble også Sonias sjel knust i tusen biter, og plutselig ble selv den minste, aller minste fliken av lykke feid bort fra hjertet hennes.

Kapittel 3

En liten stund har gått siden den dagen, og selv om en mengde stygge, forferdelige minner fulle av stillhet, hikst og tårer fortsetter å snurre vilt rundt i hodet til den lille, uheldige damen, ser det ut til at hun av en eller annen merkelig grunn likevel har ønsket å dra sitt stakkars sårede hjerte tilbake dit, til foten av det forbannede fjellet som på et øyeblikk snudde hele livet hennes på hodet.

Nå, derimot, virker det velkjente landskapet helt annerledes, og straks ser øynene ut til å bli hypnotisert av det fantastiske glitrende lyset fra millioner av små iskrystaller som, i vannskorpen, dekker nesten hele overflaten av den store hvite innsjøen.

Som et lett, hvitt teppe har snøen faktisk dekket alt, og det er derfor absolutt ikke lenger spor av de små stiene hugget i stein, og heller ikke de vakre små plenene med fint gress hvor det om sommeren er så deilig å gå rolig rundt barbeint.

Atmosfæren i den lille, bortgjemte dalen virker nesten enda mer ekstraordinær og stemningsfull enn noensinne; et virkelig naturens skue som likevel ikke ser ut til å klare å gjøre inntrykk helt inn i hjertet til Sonia, som nå blir stående der, urørlig og stille, med et slukket blikk som er tapt i tomrommet.

Som i en slags merkelig "tidsreise", der drøm og virkelighet på magisk vis klarer å smelte sammen, begynner sinn og sjel å fly langt bort, for å tenke tilbake, føle og gjenoppleve en endeløs lavine av minner, nostalgi og følelser fra fortiden.

Hvor mye tid og hvor mange fine øyeblikk hadde hun tilbrakt der nede sammen med vennene sine, med sin Antonio, barna sine og hele familien; hvor mye latter, kyss, spøker, leker og klemmer hun hadde kost seg med i de så lykkelige årene.

Sonia begynner uansett å føle seg virkelig bra, og ved å gi seg hen til denne søte, lunkne glemselen, klarer hun endelig å få alle de stygge tankene som har plaget livet hennes altfor lenge til å forsvinne.

Et fint minne, så et til og enda et.

Fullstendig forlatt i denne forførende, fortryllede rekken av øyeblikk, ender Sonia imidlertid opp med å miste all oppfatning, og slik flyr to hele timer forbi som ingenting, nesten som i et eneste øyeblikks blunk.

I mellomtiden ser kulden ut til å bli stadig mer undertrykkende og iskald, og som om det ikke var nok, er en tung tåke, mørk og tett som aldri før, i ferd med å senke sine lyster praktisk talt over hele den lille dalen.

En rask kulde vindkast kommer plutselig ovenfra, men så, like etter, kommer en annen som er mye hardere, voldsom og skarp.

Rundt omkring blir fjellveggene, snøen, vannflaten og hver eneste lille stein brutalt truffet, men naturligvis er det bare lille Sonia som virkelig kan kjenne slaget.

Øynene hennes og ansiktshuden blir brutalt stukket av tusen små rimfragmenter som faller raskt ned, blandet med den kalde og bitende luften, og det gjør henne virkelig veldig vondt.

-M... men hva skjer?- roper hun nesten da, stakkars, idet hun endelig våkner opp fra den merkelige følelsen av "halvsøvn" som hun hadde vært fanget i til nå.

hjertet, i brystet, banker vilt og halsen føles som om den strammer seg mer og mer, mens en tung følelse av forvirring kommer, som et lyn fra klar himmel, og ryster sjelen hennes helt inn til det dypeste.

Nå ser det ut til at panikken virkelig har tatt overhånd, og slik det skjer hver gang man ikke klarer å tenke klart, stoler Sonia på instinktet sitt som, logisk nok, bare kan foreslå én ting.

-Jeg må løpe vekk herfra!- sier hun derfor mellom sammenbitte tenner, mens hun straks snur seg for å gå tilbake.

Dessverre for henne virker tåken som har senket seg rundt virkelig tett og svart som bek, og slik, ved den første dristige bevegelsen, kommer også det skjebnesvangre, fryktelige "feiltrinnet" presist.

En uhyggelig lyd, en stygg, forferdelig skjærende lyd og så et kraftig, dump slag som runger tungt mellom veggene i den lille kløften.

Det er et forbannet tungt og ødeleggende fall som uunngåelig får stakkars Sonia til å styrte helt ned dit, blant de iskalde, grumsete vannene i den store hvite innsjøen.

For et øyeblikk senker en nesten uvirkelig stillhet seg rundt, men så kommer et rop, en hektisk, krampaktig bevegelse i vannet og noen hikstende, tunge hostekuler.

Selv om hun er nesten helt bevisstløs, er Sonia heldigvis fortsatt i live, og ved å prøve å bevege seg, svømme så godt hun kan, klarer hun på en eller annen måte å klamre seg til bredden.

Smerten er uansett veldig sterk og ser ut til å gripe tak i hele kroppen når Sonia, idet hun samler mot, prøver å løfte hodet for å få øye på kanten av elvebredden hun falt ned fra.

Med halsen strukket og pressende med armene prøver den stakkars flere ganger å holde seg fast i noe for å prøve å komme seg ut av vannet med en gang, men det ser ut til at den forbannede stranden er altfor høy, bratt og glatt til å håpe å klare å komme seg opp.

-Forbannelse... det er umulig!- tenker da Sonia, med hjertet i smerte, men fortsetter likevel å prøve og prøve igjen.

Men ved hver bevegelse ser det ut til at ting bare blir verre, for mens den tette gjørmen ved innsjøbredden tidligere hadde vært nyttig for å dempe fallet, oppfører den seg nå som et slags ekte kvikksand og sluker, centimeter for centimeter, praktisk talt hele kroppen til den stakkars, uheldige damen.

-Det er over...- mumler da Sonia mens hun, helt fortvilet, lar begge hendene synke ned i den forbannede svarte gjørma som nå nesten dekker henne opp til brystet.

Situasjonen er mildt sagt desperat, og det ser virkelig ut til at Sonias modige hjerte til slutt må gi opp, en gang for alle, for en trist, forbannet skjebne.

Et dypt pust, så et til og enda et.

Tusen stygge bilder og en million tunge tanker fyller det sløve hodet; øynene lukkes og når også den siste dråpen av mot forlater sinnet, forstår Sonia at det virkelig er på tide å “gi opp” og innse nederlaget, en gang for alle.

Slik går tiden, og det går en god stund, men mens alt rundt, et lakonisk "stumt bråk" ser ut til å ville gi inntrykk av at alt nå er, trist nok, avgjort, er det plutselig et merkelig "glimt", et strålende, sterkt lysglimt, som plutselig kommer og lyser opp alt.

I samme øyeblikk, bak de lukkede øyelokkene til den vakre sovende damen, dukker det opp et bilde, et gammelt litt falmet fotografi, et nydelig bilde av henne som holder sine fortsatt små barn tett inntil seg.

Det bildet, fullt av varme og glede, har Sonia alltid hatt der, festet til speilet på soverommet, og det var nettopp hennes Antonio som tok det, under en av de mange fine dagene de tilbrakte sammen, alle sammen, akkurat ved bredden av den samme innsjøen.

Et virkelig fantastisk bilde som imidlertid, allerede for lenge siden, hadde blitt som "lagt til side", ubevisst slettet fra alle tanker, feid bort fra minnet, sammen med alle de som, på en eller annen måte, risikerte å bringe tilbake i minnet det som hadde skjedd, den forbannede dagen, akkurat på det forbannede stedet.

Når hun ser henne igjen, får Sonia et rykk, og et øyeblikk senere begynner en merkelig, vidunderlig følelse av varme å omslutte henne, først magen og deretter, etter hvert, resten av kroppen, fra tåspissene til hårtuppene.

Det virker nesten som en slags merkelig, nysgjerrig magi som nå, øyeblikk etter øyeblikk, fortsetter å fylle hodet med en mengde fantastiske, søte minner fylt bare med så mye lykke, glede og bekymringsløshet.

Livet har tross alt ikke bare gitt smerte og tristhet.

Det som bare skjedde, var at på grunn av en fryktelig, forferdelig tragedie, har det dødelig sårede hjertet helt lukket seg inne i seg selv og til slutt “glemt” alle de fantastiske øyeblikkene av glede og de mange vakre følelsene som det, frem til det øyeblikket, hadde klart å oppleve.

Så her er en latter, et smil og så en god, varm klem.

Sonias øyne åpnes plutselig vidt, og nå ser det ut til at bare én, helt klar tanke kan få plass i hodet hennes.

-Marco, Michela!- roper da den lille damen, mens hun knytter nevene.

Den beseirede og resignerte sjelen som hadde bestemt seg for å bli der, forsvarsløs, og bare vente på slutten av alt, ser ut til plutselig å ha våknet, og slik, mer bestemt enn noen gang, prøver Sonia nok en gang å gi alt hun har og begynner igjen å dra, dytte og vri seg som en besatt, i et desperat forsøk på å frigjøre seg fra det marerittet som likevel fortsetter å holde henne trist fanget.

Gjørmens grep er faktisk veldig tett og tungt, og isen rundt ser ut til å være altfor hard til å håpe på å bryte den med nevene, så uansett hvor mye hun prøver med all sin kraft, ser det ut til at den uheldige damen ikke har noen sjanse til å komme seg ut av den forbannede fellen.

Sonia gir imidlertid absolutt ikke inntrykk av å ville gi opp, og derfor fortsetter hun, til tross for alt, å kjempe og kjempe med hele seg, i det minste helt til hun, fullstendig utmattet og ødelagt av kulden, til slutt virkelig når det absolutte bristepunktet for sine krefter.

I mellomtiden blir den harde kulden gradvis mer og mer uutholdelig, slik at mens sansene ser ut til å bli stadig mer frakoblede og forvirrede for hvert øyeblikk, blir hjertet til den vakre damen igjen offer for en dyster, tung følelse av forvirring.

-Nei, det er ikke rettferdig...- mumler da Sonia mellom tennene mens hun tenker at på denne tiden, siden hun ikke har kommet hjem, vil barna hennes sikkert være veldig bekymret.

Noen flere litt forvirrede ord, en lett bevegelse med hodet og så ingenting mer. Bare en liten ensom tåre som renner nedover kinnet som nå har blitt blått av kulden mens tiden, ubønnhørlig, fortsetter å løpe av gårde, sakte og nådeløst.

Ett minutt, to, fem og så videre.

Rundt omkring har det senket seg en tung stillhet, og mens den uheldige, milde damen begynner å kjenne de siste små restene av liv forsvinne fra henne, øyeblikk etter øyeblikk, fra de kalde og blålige fingrene, virker det nesten som om selv innsjøen, helt livløs og mørkere enn noen gang, angrer litt på at den ville være så nådeløs.

Håpet er altså blitt fullstendig knust av skjebnens hamrende, harde slag, og slik ser det virkelig ut til at det ikke finnes annet for stakkars Sonia å gjøre enn å trist gi seg over til den forbannede, dystre skjebnen.

Alt ser, med andre ord, virker ferdig, tapt og allerede avgjort.

Men det er nettopp i slike forferdelige øyeblikk som dette at de mest utrolige og ekstraordinære tingene av og til ender opp med å skje.

Ting som smaker av "magi", uforklarlige og vanvittige ting som vanlige folk vanligvis liker å kalle "mirakler".

Faktisk, nettopp dette ser ut til å være en av "de gangene", og plutselig blir den tunge, iskalde luften i den lille dalen brått revet opp av et lynraskt, deilig pust av varm vind.

Det er en tynn og lett bris, men svært bestemt, som, idet den kommer rett ned fra himmelen, som en glovarm kniv i smør, først berører vannflaten og deretter strekker seg forsiktig ut for å stryke, kjærtegne, det vakre, nesten livløse ansiktet til den sovende, milde damen.

Et øyeblikk med stillhet, så et til og enda et til, helt til, plutselig, kommer det fra kanten av elvebredden en merkelig, svak trippende lyd av skritt som, etter hvert, kommer nærmere og nærmere.

Helt omtåket og trist fanget i det forbannede marerittet av gjørme og is, ser det ikke ut til at Sonia klarer å legge merke til noe som helst, i hvert fall ikke før den konstante lyden av skritt begynner å bli virkelig tung og rytmisk, og dundrer, sterkere enn noen gang, i den øredøvende stillheten i den lille dalen.

“Ta-ta-ta-ta...” hører plutselig gjenlyde i ørene, den stakkars, lille damen som straks, idet hun brått våkner, sier til seg selv:

-N... det kan ikke være!-

“Ta-ta-ta-ta-ta-ta...” fortsetter imidlertid å lyde, stadig mer insisterende, den merkelige lyden som nå ser ut til å komme rett fra bredden, over henne.

-Jo, det er faktisk noen her!- hvisker derfor Sonia, med sammenbitte lepper, mens hun prøver å tørke øynene sine litt, som er helt skitne av gjørme og fulle av tårer som nå har frosset.

-Hei... jeg er her nede!- mumler hun altså, den stakkars lille klarer likevel bare å få frem en sliten, svak stemme, helt tynn og kvalt.

Å stå der ute i kulden, så lenge, har nesten gjort stemmebåndene helt forsteinet, så når man prøver å snakke, kjenner man virkelig bare en stor smerte og får inntrykk av å ha halsen full av mange små, skarpe glassbiter.

Å rope for å be om hjelp er altså praktisk talt umulig, men til tross for dette ser den vakre damen ikke ut til å ville gi opp i det hele tatt, og slik, mens hun anstrenger seg for å motstå smerten, prøver og prøver hun flere ganger å bli hørt, helt til hun, fullstendig utmattet, til slutt faller sammen over seg selv, uten krefter igjen i kroppen.

Stillheten blir nå igjen tung, og rundt omkring kan man bare høre den urovekkende plystringen fra vinden som, tyngre og mer monoton enn noen gang, fortsetter ubønnhørlig å slå hardt mot steinene og snike seg inn mellom de mange små iskrystallene som nå dekker nesten hele vannflaten.

Det er virkelig et spørsmål om øyeblikk, og Sonia føler at hun er veldig nær slutten.

Den stakkars har ikke engang styrke til å åpne øynene lenger, og derfor overbeviser hun seg selv om at hun drømmer når hun plutselig begynner å høre den merkelige stemmen til en mann som forførerisk runger i ørene hennes.

-Hei, våkn opp!–ser det ut til at han sier til henne, bestemt.

-Jeg sa, våkn opp!-Gjentar han så, umiddelbart, og hever stemmen enda mer.

På dette tidspunktet prøver Sonia, selv om hun er overbevist om at hun bare er offer for sin egen fantasi, likevel å åpne øynene, men bare for et øyeblikk, for deretter, nedbrutt og helt uten krefter, ser det nesten ut til at hun ikke kan vente med å straks bli fanget igjen av den søte følelsen av mild døsighet som, om ikke annet, hjelper henne med å ikke kjenne verken smerte eller tristhet lenger.

Øyelokkene er altså allerede klare til å lukkes igjen, men rekker ikke å lukke seg helt før blikket plutselig blir fanget av noe som uten tvil virkelig er utrolig.

I luften, faktisk, høres det plutselig en ny, merkelig lyd, og samtidig, akkurat der, bare en håndsbredd fra nesen, dukker det som ved magi opp et langt rødt tøystykke, tilsynelatende dratt ned av noen, som et slags redningstau.

Sonia er virkelig forvirret, og mens hun prøver å åpne øynene igjen, må hun virkelig anstrenge seg for å forstå om det hun ser er virkelig, eller om det bare er en annen gal villfarelse fra hennes stakkars, slitne sinn.

-Kom igjen, prøv å gripe tauet!- sier den stemmen til henne nå, med fasthet.

Sonia er vantro, sperrer opp øynene og, instinktivt, rister hun kraftig på hodet, selv om dette umiddelbart gir henne en sterk bølge av smerte langs hele ryggen.

-A... hjelp!- mumler den stakkars, og prøver å bli hørt.

-Ikke sløs med energi...- svarer stemmen henne da, på en fast og bestemt måte -bare prøv å holde deg fast og stå på!-

Det er et virkelig avgjørende øyeblikk, og allerede ved det første lille tegnet til bevegelse, føles det som om hjertet nesten vil hoppe ut av brystet fordi hele kroppen, som har vært fastlåst altfor lenge i det fryktelige grepet av is og gjørme, bokstavelig talt blir gal av smerte.

Det trengs altså en stor styrke i sinnet og et uendelig, bestemt mot for å klare å lukke øynene, bite tennene hardt sammen og bare prøve å knytte nevene, med all kraft, rundt det velsignede, lille tøystykket som henger der.

Så, sagt og gjort, prøver Sonia virkelig å gi alt hun har, og til slutt, til tross for tusen usigelige lidelser, klarer hun heldigvis å klamre seg desperat til det mirakuløse, uventede redningsankeret.

-Bra gjort, hold deg fast!- roper stemmen nå, fra toppen av elvebredden.

Et kraftig rykk, så et annet bestemt og sikkert, og slik fortsetter det til slutt, til den forbannede fengselet av gjørme og is endelig er helt brutt opp, og Sonia, selv om hun skjelver og er bøyd i to av smerte, virkelig, utrolig nok, kan begynne å håpe igjen.

-Kom igjen, alt er over!- utbryter nå den merkelige, mystiske mannen, med en stemme som imidlertid, merkelig nok, verken avslører det minste pust eller anstrengelse, og som også virker mye hesere og mer kvalt enn før.

Inntrykket er at fyren bevisst “kamuflerer” henne, men uansett, i det minste for øyeblikket, har det egentlig ingen betydning for Sonia som heller bare ønsker å takke sin ukjente, velsignede redningsmann av hele sitt hjerte.

-T... takk... skal... du ha!- stammer hun, stakkaren, mens hun sakte prøver å løfte blikket.

-Kom igjen, ta dette...- skynder han seg imidlertid å svare, uten å gi henne tid til å røre en muskel, og slik, ikke et øyeblikk senere, finner Sonia seg med hodet, skuldrene og hele ryggen fullstendig dekket av en lang, tung kappe av glitrende rødt fløyel.

-Takk, tusen takk!- fortsetter hun likevel å gjenta, om og om igjen, mens hun prøver å ikke kollapse under vekten av det gigantiske skarlagenrøde tøystykket.

-Vel, det kan nok ikke gjøre så mye for å varme deg, men kanskje kan du i det minste beskytte deg litt mot denne iskalde vinden på denne måten!- legger han straks til, om enn med en ikke altfor overbevist tone.

Sonia, denne gangen, sier ikke et ord og blir heller stående der, helt innhyllet og tett inntil seg selv, under den store, myke kappen som faktisk, i det minste for et øyeblikk, ser ut til å gi henne litt verdifull, søt trøst.

En behagelig, fantastisk følelse som imidlertid ikke kan vare særlig lenge, siden den åpenbare, stygge tilstanden av hypotermi som den stakkars jenta har havnet i for en stund siden, gradvis blir stadig mer alvorlig og farlig.

-Så, går det ikke litt bedre i det hele tatt?-spør mannen etter en stund, med et snev av dårlig skjult uro i stemmen.

Dessverre ser det ut til at Sonia virkelig er altfor syk, og selv om hun fortsetter å prøve, klarer hun ikke engang å bevege leppene for å få ut ordene.

Sansene er som tåkete, munnen er nummen, pusten er langsom og anstrengt, og slik, med skjelvingene som blir stadig sterkere og mer ukontrollerbare, skal det virkelig lite til før stakkaren uunngåelig ender opp med å kollapse helt.

Kapittel 4

Etter å ha klart å redde henne fra det iskalde vannet i den store innsjøen, ser den mystiske fremmede ikke ut til å ha noen som helst intensjon om å forlate Sonia til sin skjebne, og derfor bøyer han seg umiddelbart over henne, løfter henne opp i armene og begynner å marsjere, i raskt tempo, mot en stor fjellvegg som ligger rett der, omtrent hundre meter unna.

Et par hopp, noen smidige sprett, en god del styrke og pust, og vips, på et øyeblikk, kommer de to foran en liten sprekk skjult mellom steinene som ser ut til å kunne være inngangen til en liten hule.

Så, bare noen få forsiktige skritt til, en rask bevegelse for å klare å komme seg gjennom en smal åpning mellom to store steiner og så, endelig, kan Sonias ansikt bli mykt opplyst av det varme lyset fra et praktfullt sprakende bål som, å dømme etter de godt lune veggene i den lille grotten, tydeligvis har blitt latt brenne der i ganske lang tid allerede.

Det verste er kanskje virkelig over, og slik, etter noen timer med rolig søvn i varmen, klarer de vakre øynene til den lille, søte damen til slutt å åpne seg for livet igjen.

-Hv... Hvor er jeg?- begynner Sonia straks å spørre seg, mens hun prøver å se seg litt rundt.

-Prøv å holde deg rolig og ikke anstreng deg...- svarer stemmen til den mystiske mannen henne, fortsatt veldig hes og litt anstrengt.

-Du har... ja, du har reddet meg igjen!- mumler da Sonia, og gjør også en liten gest av "takk" med hodet.

-Det er ikke særlig lurt å dra så langt ned hit om vinteren!- irettesetter han henne, med alvorlig tone, mens han kaster noen små vedkubber der, i bålet.

-Ja…- innrømmer hun, uten å legge til noe mer.

Mannen nikker med hodet og gjør et forsøk på å klarne stemmen litt, som om han har tenkt å si noe mer, med en gang.

Men så, uten å si et ord og uten å stoppe et øyeblikk, fortsetter han å legge på, kubbe etter kubbe, på flammene i bålet, som på denne måten, litt etter litt, blir stadig høyere og lysere.

På kort tid blir derfor hvert hjørne av den lille hulen fylt med en søt, vidunderlig varme, men mens den klare, glitrende ilden lyser opp alt rundt omkring, virker det enda merkeligere at ansiktet til den mystiske fremmede fortsatt forblir mørkt, helt i skyggen.

For å holde det alltid godt skjult, er det faktisk en enorm hette av svart hamp, så bred og forlenget fremover at det er praktisk talt umulig å få et glimt av det som er under.

Tingen virker selvfølgelig ganske merkelig, men til tross for alt ser det ut til at Sonia ikke har noe ønske om å bekymre seg for det.

Etter å ha fryktet seriøst at hun ikke skulle klare det, kan den vakre damen knapt tro at hun likevel har klart seg, og nå blir hun bare sittende der, mykt omsluttet av den deilige, gjenoppfriskende varmen, med sinnet fritt for all frykt og sjelen helt klar og lett.

Et godt pust, så et til og enda et til.

Panikket, kulden, trettheten og all den tunge lidelsen som, inntil for kort tid siden, holdt kropp og sjel som gisler, ser ut til å ha blitt feid bort, bokstavelig talt drevet ut av en ny, kraftig energi som, etter å ha eksplodert plutselig i sinnet og deretter også i hjertet, ser ut til å klare, øyeblikk etter øyeblikk, å utvide seg mer og mer, overalt.

-Men det er helt sprøtt, virkelig utrolig!- utbryter Sonia mens hun samtidig retter seg opp igjen -i tillegg til å allerede være helt tørr, føler jeg også at jeg har fått tilbake alle kreftene mine!-

-Vel, bedre sånn, ikke sant?- svarer den mystiske mannen henne, med den vanlige hese og kvelende stemmen sin.

-Ja, selvfølgelig, men det er helt absurd!- insisterer hun imidlertid, fullstendig vantro -jeg var nesten i ferd med å dø, og nå, derimot, føler jeg at jeg aldri har hatt det så bra!-

-Vet du, det sies at dette stedet har noe magisk ved seg...- hvisker mannen da, med en merkelig tone, lav og helt unnvikende.

-Mener du det seriøst?- spør Sonia, mens hun ser seg grundig rundt, med et litt forvirret uttrykk.

-Jeg spøker aldri!-svarer han umiddelbart, mens han gir seg selv et lite, dobbelt klapp på brystet med åpen hånd.

Sonia sier nå ingenting lenger, og snarere ser det ut som om hun skvetter til.

Den setningen der, sagt på den måten, sammen med den spesielle gesten, hadde fått henne til å huske noe fra en fortid som imidlertid, nå, ikke eksisterer lenger.

For et øyeblikk fylles tankene av tusen gamle, fantastiske minner mens blikket, i mellomtiden, fortsetter å være fast festet på skikkelsen til den fremmede som imidlertid, nesten umiddelbart, begynner å riste den store svarte hetten og snur den plutselig og bestemt, rett mot utgangen av grotten.

-Siden du har det bra, tror jeg det er best at du straks begir deg på vei igjen!-sier mannen på dette tidspunktet, med en kald og distansert holdning.

-På... vei?-gjentar hun, noe forvirret.

-Vil du bli her for alltid?- blir hun da spurt, med en fryktelig stemme, hard og myndig.

Sonia svarer ikke i det hele tatt, men det virker som om hun er blitt veldig berørt av den merkelige oppførselen, og derfor, selv om hun vet at hun ikke kan bli sett, skynder hun seg å nikke energisk to ganger med hodet, og deretter, uten å nøle mer, tar hun av seg den store røde fløyelskappen som hun til nå alltid har holdt tett rundt seg, og uten å si et ord eller trekke en eneste sukk, snur hun blikket mot den lille åpningen mellom steinene som fører ut av hulen.

På dette punktet trenger hun bare fem, seks lange skritt tatt i all hast for å finne seg selv ute igjen, alene, desperat oppslukt av den forbannede tåken som i mellomtiden, om mulig, virker enda tettere og mørkere.

Å klare å se godt hvor man skal sette føttene virker nå som en virkelig vanskelig oppgave, men nå har Sonia bestemt seg, og uten å tenke mer over det eller nøle, prøver hun straks sta å ta opp igjen den lange veien som vil føre henne, igjen, helt hjem.

De første meterne tas raskt, med hjertet i halsen og mye sinne i kroppen, men så, plutselig, blir denne sikre og bestemte gangen hindret av en merkelig, utrolig tanke som, som et slags "lyn fra klar himmel", plutselig dukker opp i hjernen.

Sonia sakter litt ned og prøver å snu seg, men i det hun gjør det snubler hun minst et par ganger; så stopper hun helt opp, og når hun snur blikket, farer en kald bølge av skrekk lynraskt nedover ryggen hennes mens tusen hatefulle, stygge minner straks, nådeløst, får sinn og sjel til å skjelve.

Foran henne reiser det seg faktisk den majestetiske, bratte veggen av taggete svart stein som, med et litt spøkelsesaktig preg, troner og kaster skygge over hele det lille hjørnet av dalen som kalles "ørkenen". Et virkelig merkelig sted fordi det hele året, både natt og dag, alltid forblir mørkt og derfor virker helt flatt og øde, uten det minste spor av trær, planter, busker eller andre former for liv.

Det er utvilsomt et nysgjerrig og stemningsfullt sted, men, for å være ærlig, også litt trist, spesielt for hjertet til den stakkars, uheldige damen som aldri i verden ville ha ønsket å havne akkurat der.

-Jeg hater deg, ja... jeg hater deg!- roper Sonia, mens hun rister kraftig på hodet fra side til side, mens fra kinnene hennes, igjen kalde og stive, begynner å renne et par store, varme tårer fulle av smerte, nesten med makt.

All den fortvilelsen og det enorme raseriet som til nå har blitt tvunget innestengt i sjelens dypeste kroker, blir derfor brutalt spyttet ut, alt på en gang, akkurat der, rett i ansiktet på den forhatte svarte steinmuren som på den forbannede dagen, på et øyeblikk, klarte å feie bort alle drømmer og håp fra hjertet til den stakkars, milde fruen.

Bare dette og bare dette klarer Sonia å tenke på mens hun skriker og gråter høyt, knytter nevene så hardt hun kan, fortsetter å skjelle ut, ond og sint, mot alt og alle, i det utbruddet som helt sikkert er fylt av nag og tristhet, men også av så mye ekte, sterk lidenskap.

Et par minutter, eller kanskje fem, eller ti, til man mister tellingen.

Tunge rop som høres ut som brøl fortsetter, kraftige og selvsikre, å gjalle rundt overalt, helt til plutselig vreden ser ut til, endelig, å kunne legge seg, og mens en ny stillhet, dyp og rolig, igjen tar over hvert hjørne av den lille dalen, begynner noe utrolig varmt og trøstende å gjøre seg gjeldende i bunnen av det lille sårede hjertet til den triste damen.

-Det er rart, men... jeg føler meg liksom lettere!- sier da Sonia, litt mumlende, akkurat et øyeblikk før hun innser at nå virker tankene hennes virkelig mye klarere, som om hun plutselig hadde klart å frigjøre seg fra alle bekymringene og de tunge fryktene som plaget tankene hennes.

-Hvem vet, kanskje var det skjebnen som ville føre meg hit i dag, helt ned hit igjen...- sier han så, straks, mumlende med sammenbitte lepper.

Det virker, kort sagt, som en av de gangene hvor "ikke alt vondt alltid kommer til skade", og slik var det kanskje det eneste å gjøre for å kunne gi fred igjen til en virkelig altfor ulykkelig og plaget sjel, å ende opp med å finne seg selv akkurat der, igjen ved foten av det fjellet hun hatet så mye, for å klare å "rope ut" all sin smerte mot det.

Ja, tingene må ha gått akkurat slik, ellers kunne man ikke forklare den ekstraordinære, gale beslutningen om å dra av gårde denne morgenen, helt alene, mot den lille dalen begravd i snø, og heller ikke den lange, sta vandringen til de fjerne breddene av den store hvite innsjøen.

Kanskje var til og med det katastrofale, nesten fatale fallet i det iskalde vannet bestemt av skjebnen, som sikkert allerede visste at det der nede uansett var noen klar til å komme den lille, vakre damen i trøbbel til unnsetning.

-Ja, hadde det ikke vært for den mannen...- mumler da Sonia, og vender blikket nettopp mot de to store steinene som, lagt oppå hverandre, skjuler inngangen til den merkelige, mystiske grotten.

Med sinnet definitivt friere og roligere og hjertet uten frykt, tenker den vakre damen nå nettopp på ham, på hvordan han to ganger kom presis for å redde henne fra en sikker skjebne, på alt som skjedde etterpå og, fremfor alt, på de få, men svært viktige ordene de utvekslet der, mellom de varme veggene i den lille hulen.

-Selvfølgelig ... Den spesielle gesten hun gjorde med hånden og måten å uttrykke seg på, å si tingene...- Fortsetter nå å gjenta Sonia, fordypet og konsentrert.

Når jeg tenker tilbake på det nå, med et kaldt hode, føles alt som "allerede sett", som om det var noe veldig kjent.

En idé, et minne og så en lang refleksjon.

Plutselig begynner kroppen å skjelve, og mens pusten blir raskere for hvert øyeblikk, lukkes øynene sakte, med øyelokkene som begynner å knipe seg hardt sammen.

Det er øyeblikk av ren, vanvittig uro som ryster og omrokkere Sonias sjel til det ytterste, og for et øyeblikk ser det ut til at hun ikke vet hva hun skal gjøre.

Så plutselig begynner hjertet inne i brystet å hamre slag etter slag, og helt sikker på endelig å ha forstått alt, bestemmer det seg der og da for å ta kontrollen over resten av kroppen.

Slik begynner tusen lyn ladet med følelser å bombardere alle resonnementer og tanker uten å skille, men så, mens ansiktet blir alvorlig, trekker den verkende magen seg sammen, nevene knyttes hardt og beina, uten å yte den minste motstand, begynner straks å bevege seg, og prøver å trippe så raskt som mulig mellom alle de forbannede iskalde og snødekte steinene.

Det er øyeblikk som virker å vare en evighet, men til slutt snur Sonia og nå er hun der igjen, rett foran den smale åpningen mellom de to store steinene som, når hun har passert den, vil føre henne inn i den lille, mirakuløse hemmelige grotten.

-Greit, vi er her nå...- sier hun derfor, litt forvirret, mens hun prøver på alle måter å roe ned pusten sin som, derimot, ikke ser ut til å ville gi seg.

Det virker virkelig som om angsten er altfor stor, og derfor virker det også nytteløst å prøve å tenke over hva man kan si eller gjøre når man først er inne. Sonia kremter, bøyer seg litt, og ved å bevege seg fra side til side klarer hun endelig å smyge seg inn i den trange åpningen mellom steinene.

-Hvem... unnskyld meg, men...- sier han derfor vennlig, mens han prøver å rette ryggen og reise seg opp.

Ordene ordene, derimot, blir nesten alle sittende fast i halsen hennes når, bare et par skritt senere, øynene hennes uventet befinner seg helt nedsenket i et komplett, dypt mørke.

I hulen hersker det faktisk en nesten uvirkelig stillhet, og det ser ikke ut til å være noe spor igjen verken av den mystiske frelseren eller det vakre, sprakende bålet som med sin varme, magiske glød hadde gjort miraklet med å gi nytt liv til det lille, lidende hjertet til den milde damen.

-M... men det er ikke mulig...- mumler da Sonia, nedslått og vantro.

Som en slags vakker, fargerik såpeboble som plutselig sprekker foran øynene, har det svake, uventede lille håpet som hadde tent seg innerst i sjelen, til slutt blitt nådeløst blåst bort på et øyeblikk, og nå er det mørbankede og mishandlede hjertet til den søte Sonia allerede klart til å gjøre opp med den avskyelige, tunge følelsen av dyp melankoli som også denne gangen helt sikkert vil komme for å angripe det, slå hardt og uten nåde.

Det er en følelse som den vakre damen nå kjenner altfor godt; en merkelig, djevelsk mekanisme som, som en slags gal flipperspillmaskin som har gått i stå, får panikk og tristhet til å skyte rett opp til hjernen, og så, når tanker og resonnementer er blitt rystet, skyter dem rett ned igjen, midt i magen, for å kunne begynne å "gi", akkurat derfra, en god del "velsmakende" kramper av sunn lidelse til praktisk talt hele kroppen.

Så, også denne gangen, virker Sonia absolutt allerede vakker og klar til å "ta imot slaget" og blir stående der, resignert trist og med bøyd hode, i påvente av å høre den vanlige, forbannede gnisten av kald desperasjon som så, et øyeblikk senere, vil sette i gang hele den forbannede "mekanismen".

Det går et øyeblikk, så to og noen flere, men merkelig nok forblir alt rolig, jevnt, "utrolig nok" under kontroll.

Det er virkelig ikke noe ønske om å bryte ut i den vanlige, plutselige fortvilte gråten, og det ser heller ikke ut til å være noe spor av den forferdelige, kvelende følelsen av å mangle luft som, hver gang, brutalt angriper halsen og lungene.

Det er en virkelig merkelig følelse, nesten umulig å beskrive med ord, men hvis man virkelig prøver, kan man kanskje si at det er som om en kraftig, ny styrke man aldri har kjent før plutselig har eksplodert i brystet.

Det føles nesten som å leve i en slags dagdrøm, og slik, mens en enorm, frisk bølge av mot kommer for å gi nytt liv til det sårede hjertet, begynner plutselig alle de stygge tankene, angsten og bekymringene som var der, evig hengende mellom sinn og sjel, å virke mye mer banale, små og lette.

Da begynner hodet straks å riste kraftig, blikket tennes av et fantastisk, nytt lys, og med øyenbrynene bestemt rynket, kommer det endelig en helt fast og resolutt stemme fra de halvåpne leppene.

-Jeg må hjem!-

Bare et annet, flyktig blikk mot den lille hulen som nå er trist mørk, deretter snur Sonia seg og et øyeblikk senere er hun ute igjen.

Denne gangen virker hun imidlertid virkelig sikker og bestemt, men uansett, selv med disse nye "våpnene" til rådighet, må man fortsatt regne med at det ser ut til å være en veldig hard og vanskelig vei å gå.

Det virker faktisk som om skjebnen uansett vil fortsette å "motarbeide", og slik er det at, i tillegg til den bitende kulden som blir stadig tøffere og mer gjennomtrengende, har også den forbannede tåken kommet, som om mulig nå gir inntrykk av å ha blitt enda tyngre, tettere og mørkere.

Likevel fortsetter Sonia, i sitt hjerte, å føle seg absolutt sterk og trygg, og da, etter det første steget kommer også det andre, det tredje og slik videre, i mer enn en times gange, uten noen gang å nøle.

Kapittel 5

Akkurat utenfor dalen, begynner imidlertid sulten og trettheten å ta overhånd, men fremfor alt er det kulden, med all sin harde, nådeløse kraft, som slår hardt, slag etter slag, og trenger seg arrogant nesten helt inn til beina.

Vindkastene, skarpe og presise som ekte knivblader, gir ingen nåde, de slår hardt uten å la en puste, og mens den stakkars, lille damen prøver å gå videre så godt hun kan, fortsetter tiden ubønnhørlig å fly forbi, virkelig altfor fort.

Av "lystimer" er det dessverre ikke mange igjen, men reisen er fortsatt lang siden, i sannhet, veien som er tilbakelagt ikke virker å være så mye.

Når hun tenker på dette, begynner Sonias hjerte dessverre å skjelve av frykt igjen, og øyeblikk for øyeblikk virker alle de vakre, nye håpene hun nettopp har funnet, å bli stadig mindre sterke og sikre.

Det er virkelig en vanskelig tid, og det virker nesten som om den onde skjebnen for enhver pris vil fortsette å legge enda et tungt slag på de allerede altfor prøvede skuldrene til stakkaren.

Kulde, vind og stormen har nå virkelig tatt over, og mens den lille stien under føttene blir stadig smalere og mer usynlig på grunn av den dype snøen, begynner kreftene dessverre å svikte igjen.

-Jeg klarer det ikke!- begynner Sonia å si om og om igjen i hodet sitt, mens hun prøver å beskytte ansiktet mot den rasende stormen som dessverre ser ut til å bli sterkere og farligere for hvert øyeblikk.

Skritt for skritt blir gangen stadig mer anstrengt, hendene skjelver, pusten blir tregere og føttene gjør så vondt at man virkelig nesten får lyst til å gi opp alt, slippe taket og avslutte det hele der.

Grepet av den dypeste fortvilelse begynner den stakkars, uheldige damen alvorlig å tenke det verste, men heldigvis ser det ut til at i denne gale, absurde dagen er ikke “miraklene” over ennå.

Plutselig kommer det faktisk et tynt, forførende pust av varm vind, lett og omsluttende, som stryker henne over ansiktet enda en gang, men hun er så oppmerksom og konsentrert på veien hun skal følge at hun ikke engang merker det, og slik, med et trist, slukket og tankefullt blikk, fortsetter hun sta å gå videre.

Dessverre kan man bare sette noen få nye, dype spor i det hvite teppet av fersk snø, for ikke lenge etter begynner beina å skjelve og gjøre mer og mer vondt, helt til de, fullstendig frosne og uten krefter, plutselig gir helt etter.

-Denne gangen er det over!- mumler Sonia mens hun likevel prøver å reise seg på et vis.

Det er allerede blitt sagt, men de mest utrolige og gale tingene skjer alltid i de vanskeligste øyeblikkene, og slik, blant tordenens drønn som runger voldsomt rundt omkring, vinden som blåser og uler vilt og den tunge snøen som faller ned, stadig tyngre og mer ondskapsfull, og slår hardt mot hetten på jakken, virker det enda mer absurd å plutselig høre en fantastisk stemme, mykt "kjent", lyde i ørene.

-Ikke gi opp akkurat nå!- hører Sonia seg selv si, bare et øyeblikk før hjertet hennes begynner å slå og hamre som en gal i brystet, som om hun er grepet av et plutselig, hektisk "lykkeanfall".

-D... det er virkelig deg!- Roper hun da, strålende av glede, så snart hun klarer å skjelne, gjennom den tette tåken, den fantastiske, mektige skikkelsen med hette som sakte trer frem foran henne.

Den mystiske mannen har virkelig kommet tilbake, og som før ser det ikke ut til at han har lyst til å kaste bort tid på prat, så han nærmer seg straks den "sin" vakre damen, og ved å skyve kappen litt til side bøyer han seg over henne, og deretter, ved å holde henne forsiktig rundt livet, hjelper han henne opp.

Sonia er som i ekstase og ønsker å snakke, si mange ting, stille alle de tusen spørsmålene som, inntil for kort tid siden, snurret vilt rundt i hodet hennes, så hun prøver å holde seg så rolig som mulig og etter å ha tatt et dypt pust sier hun, med en nesten uhørlig stemme:

-Hør, jeg... ville vite en ting...-

-Du forteller meg alt etterpå!- protesterer imidlertid mannen bestemt og resolutt -Hvis vi ikke vil risikere å havne midt i stormen, må vi virkelig komme oss av gårde!-

Sonia rister imidlertid rasende på hodet fordi ønsket om å kjenne sannheten bokstavelig talt holder på å gjøre henne gal, og hun må snu seg minst et par ganger for å innrømme at hennes mystiske redningsmann definitivt har rett.

Et stykke unna fortsetter store og truende lynutladninger å slå ned, og lyser opp tåkerøyken rundt omkring, og siden de ser ut til å komme nærmere og nærmere, er det ganske klart at nå gjelder det bare å løpe vekk derfra uten å miste mer tid.

Så nå kan hodet til den vakre damen bare nøye seg med et lite, raskt nikk, og slik, uten flere forsinkelser, kan veien endelig fortsette.

Nå, derimot, er ikke Sonia lenger alene, og slik, beroliget i sinnet og fremfor alt godt oppvarmet og beskyttet av den store fløyelsrøde kappen, kan hun virkelig, igjen, håpe å klare det.

Veien er selvfølgelig ganske lang, men de to begynner straks å gå i godt tempo, og slik, mens de holder seg tettere og tettere inntil hverandre, klarer de på svært kort tid å legge bak seg mesteparten av den lange snødekte stien.

Store, høye og spisse steiner, farlige isplater og en god del dristige, trange passasjer blir etter hvert overvunnet, og slik, når man har kommet så langt, ser det virkelig ut til at man kan si at det verste nå virkelig er over.

Likevel virker Sonia fortsatt ganske plaget og urolig fordi tankene hennes fortsetter å være hardt grepet av tusen gale tvil, mens hjertet hennes ser ut til å ha falt offer for en tung, uforståelig følelse av usikkerhet og frykt.

Den stakkars ser virkelig ut til å være på randen til å bli gal, og etter å ha prøvd på alle mulige måter å holde seg stille og rolig, skjønner hun at hun ikke kan holde ut lenger, ikke et eneste sekund til.

-Hør, jeg klarer virkelig ikke å forstå hvorfor…- sier hun da, og drar frem en litt skjelvende, men samtidig veldig sterk og bestemt liten stemme -men fra det øyeblikket du dukket opp, begynte jeg igjen å føle en merkelig følelse, noe helt sprøtt, som jeg likte så godt å kjenne på da det ved siden av meg var en person som dessverre ikke har vært her på lenge!-

Til slutt er det som måtte sies endelig blitt sagt, og nå kan stillheten vende tilbake, lukket og sterk som aldri før, for å markere veien mens den stakkars, milde damen likevel blir stående der, biter seg i leppene og stirrer distré ut i intet.

Noen flere små, lette sekunder flyr forbi på denne måten, men så, plutselig, blir det store røde fløyelskapet litt skjøvet til side og en ekte manns hånd, mer hard og ru enn noen gang, ender opp med å hvile forsiktig på de små, men sterke skuldrene til den søte Sonia.

-Det må være virkelig veldig hardt for deg...- sier så den mystiske mannen, og lar stemmen hans, lav og rolig, kjærlig klinge midt i den uopphørlige lyden av skritt.

Akkurat som før, altså, hopper hjertet fullt av følelser, men denne gangen virker det ikke mulig å roe det så lett, og da, med hjertet som slår i tusen og sjelen, også den, helt opprørt og elektrisk, blir det praktisk talt umulig for den lille damen å klare å holde tårene tilbake.

-Hei, hva skjer?- spør mannen da, litt bekymret.

-Her, jeg vet virkelig ikke ...-svarer hun ham, og fører et lite hjørne av den store røde fløyelskappen, som hun for å være ærlig allerede hadde holdt tett i hånden en stund, opp til de tårevåte øynene sine.

-Saken er at, innerst inne, føler jeg en slags absurd, utrolig tvil...-Legger Sonia til nesten med en gang, fast bestemt på å fortsette samtalen.

-Du har barn, ikke sant?- spør han henne plutselig, den mystiske mannen, og avbryter henne brått.

Sonia biter seg da i tungen og forstår at hun virkelig ikke kan fortsette å insistere, prøver på alle måter å kvele den voldsomme brannen av følelser som i mellomtiden fortsetter å rase rasende inni henne. Hun bestemmer seg derfor for ikke å legge til noe som helst mer, og nøyer seg heller med å svare på spørsmålet ved ganske enkelt å nikke "ja" med hodet.

-Og si fortell meg...- fortsetter han å spørre, som om ingenting hadde skjedd -er de flinke barn eller gir de deg mye å gjøre?-

Sonia trekker pusten dypt og begynner straks å si at hennes Marco og hennes Michela alltid har vært to fantastiske barn, men så, før hun rekker å fullføre setningen, stopper hun brått og idet hun prøver å løfte blikket mot den store hetten som fortsatt dekker ansiktet til hennes redningsmann, begynner hun å skrike med desperat stemme.

-Vær så snill, hvis det er deg...- Går hun videre, og trekker seg også bort fra under den store fløyelsrøde kappen- hvis det virkelig er deg, må du absolutt si det til meg!-

Ekkoet av det utrøstelig ropet, så voldsomt og fylt av følelser, runger sterkt mellom dalens vegger, som en slags merkelig, vanvittig torden, og et øyeblikk, til tross for kulden, virker det nesten som om luften rundt nesten skal ta fyr.

I alle tilfeller, til tross for alt, virker den mystiske mannen overhodet ikke opprørt og fortsetter snarere å gå videre i stillhet med sitt vanlige rolige og fredelige uttrykk, uten engang å senke farten litt.

-Men selvfølgelig, det er klart...- mumler da Sonia, bare et øyeblikk etter -hvem vet hva i all verden jeg hadde forestilt meg!-

Så, egentlig ingenting mer, og slik, mens lyden av sålene fortsetter å slå takten på en jevn og uopphørlig måte, virker det faktisk som om hjertet, litt etter litt, kan klare å finne litt fred igjen.

-For litt siden stilte du meg et spørsmål...- sier imidlertid den vakre damen plutselig, og later også som om ingenting har skjedd.

-Vel, svaret er at mine to gutter er hele mitt liv- fortsetter hun så, straks, med et lite, litt bittert smil -men dessverre, akkurat i dag, har jeg innsett at jeg i det siste ikke har klart å være der for dem slik jeg burde!-

Mannen får da et plutselig, lite rykk, og selv om ansiktet hans fortsatt er godt skjult i skyggen av den store hatten hans, får man inntrykk av at også han smiler.

-Jeg er virkelig glad på dine vegne!- utbryter han derfor, etter bare et øyeblikks nøling.

-Og si meg...- legger han så til, med en ganske merkelig og gåtefull stemme -er de flinke gutter?-

-Selvfølgelig!- svarer Sonia, stolt som bare det.

-Vel, men da, hvis du har denne enorme, utrolige flaksen, hvorfor er du alltid så trist og melankolsk?- spør han da, mens han trekker på skuldrene et par ganger.

Sonia tenker da litt på det, og det virker som om hun nesten ikke vet hva hun skal svare, så hun forblir helt stille, med hodet bøyd og blikket vagt tapt blant de små snøhaugene og de tusen forskjellige steinene som sakte fortsetter å gli under føttene hennes.

Det ser ut til at, i hvert fall for øyeblikket, er denne samtalen virkelig altfor vanskelig å ta opp, og slik fortsetter de to en god stund uten å si et ord, og konsentrerer seg bare om det som nå ser ut til å være den riktige veien å følge.

En meter, så hundre, tusen og slik videre.

Nå har vandringen blitt noe virkelig fantastisk.

Det er den rolige, trøstende følelsen av fred som nysnø alltid klarer å gi, og det er også den milde varmen fra omfavnelsen til den mystiske mannen, den lette, dempede knirkingen av sålene mot bakken, men mest av alt, den fantastiske, sterke tryggheten ved å ha noen ved sin side igjen.

Rystet og omrørt av alle disse fantastiske, sødmefylte følelsene, ser det ut til at Sonias hjerte endelig kan våkne opp fra den lange, tunge dvalen som det, altfor lenge, hadde valgt å søke tilflukt i, og slik begynner nå noe som virket tapt, forsvunnet, glemt, sakte å dukke opp igjen i tankene hennes.

-Du spurte meg hvorfor jeg alltid er trist og melankolsk...- Sier da, plutselig, den lille damen, akkurat med en svak stemme.

-Ja, akkurat...- svarer den mystiske mannen umiddelbart -for, virkelig, jeg forstår det ikke!-

Sonia trekker et dypt sukk, senker blikket og rister litt på hodet.

-Jeg tror det er frykten som får meg til å føle meg slik...- mumler hun så, med et trist og bedrøvet uttrykk -for siden jeg ble alene, lever jeg praktisk talt i frykt for ikke å klare å oppdra og veilede barna mine, kun ved hjelp av mine egne krefter!-

Til slutt altså, bare noen få, enkle ord sagt lavt, nesten som om man skammet seg.

Ord trukket ut rett fra sjelens dyp, så følte og led at de på et øyeblikk klarer å treffe rett i hjertet selv til den uforstyrrelige, kalde “mannen uten ansikt”.

Kapittel 6

Den beslutsomme, distanserte auraen, full av så sterk selvsikkerhet, som fra første øyeblikk hadde ledsaget hver eneste av hennes bevegelser, forsvinner faktisk, som om den plutselig skulle forsvinne, og slik skjer det at plutselig begynner hendene hennes å skjelve som små blader blåst av vinden, og mens gangen hennes begynner å bli merkelig usikker og vaklende, ender til og med tåspissene med å snuble klønete her og der, i det minste et par ganger.

Forvirret og overrasket over denne plutselige, merkelige eksplosjonen av "normalitet", prøver Sonia straks å løfte hodet, men før hun rekker å si et eneste ord, stopper mannen helt opp og uten å si noe, snur han seg straks mot henne for så å begynne å holde henne, med en utrolig, fantastisk ømhet, tett inntil seg.

-Du tar grundig feil hvis du tror du er alene...- sier han så, og tar frem en merkelig, slepende og nølende stemme -for hvis du leter godt blant minnene du har der, i sinn og hjerte, vil du forstå at det slett ikke er slik!-

-Bør jeg søke tilflukt i minnene for å klare å finne litt mot?- spør Sonia, litt trist og bitter.

Mannen, altså, sprer armene litt og etter å ha skjøvet hele den store røde fløyelskappen til side, legger han begge hendene på de tynne, men sterke skuldrene til den “lille” damen hans.

-Hør godt etter!- sier han så, og lar den faste og bestemte stemmen sin tordne i luften -alle de fine øyeblikkene du har opplevd, er nå mange små biter av lykke, nøye bevart i hjertet ditt. Hvis du bare vil, kan du klamre deg til denne fantastiske, store skatten for å klare å overvinne, hver gang, alle prøver, tvil eller problemer du møter på veien!-

En virkelig “liten leksjon”, altså, hentet frem for å oppmuntre og trøste den stakkars sårede sjelen til den søte Sonia som imidlertid ser ut til å ha blitt mest berørt nettopp av stemmen i seg selv.

Alle små pauser mellom stavelsene, rytmen i talen, men fremfor alt den forførende, særegne måten den mannen uttrykte seg på, fikk henne til å tenke enda mer på en annen person, den vakreste og viktigste i hele hennes liv.

Tankene, nå, klarer virkelig bare å konsentrere seg om dette, og det virker derfor uunngåelig at noen små tårer begynner å renne nedover kinnene hennes.

-Ja, kanskje har du rett!- utbryter hun så, og tvinger seg litt -det er sannsynligvis sant at jeg ikke lenger klarer å se hvor heldig jeg egentlig er...-

Den mystiske mannen tar da akkurat et halvt skritt tilbake og så, idet han strekker ut hånden, fjerner han, med baksiden, en stor tåre, allerede halvt frosset, som så ut til å ville bli der, sta klamret til det vakre ansiktet til den milde Sonia.

En liten gest, søt og spontan, som på et øyeblikk forvandles til et slags "mirakel" siden Sonia, med haken plutselig løftet opp, klarer å kaste et blikk bak den mystiske svarte hetten som til nå alltid har skjult ansiktet til hennes redningsmann.

Uansett er bevegelsen virkelig altfor rask til å kunne skille ut selv noen trekk, men Sonias hjerte ser ut til, likevel, å ville eksplodere av glede fordi inntrykket er at det nå, der nede, finnes et vakkert, ømt smil usedvanlig fullt av stolthet.

Til slutt, altså, var det virkelig bare et øyeblikk som skulle til for at alt som før virket så mørkt og trist, magisk kunne bli mye vakrere og lettere.

Hjerte og sjel ser endelig ut til å kunne åpne seg for livet igjen, og slik, mens tusen gamle glemte følelser begynner å eksplodere voldsomt i hodet, tenker Sonia at hun virkelig gjerne skulle ønske å kunne kaste armene rundt halsen på den mystiske mannen for å holde ham tett inntil seg og kysse ham, selv bare på kinnet.

-Takk!- sier den lille damen bare enkelt, og drar frem en merkelig, strålende liten stemme, utrolig trygg og rolig.

Sonia virker virkelig lykkelig igjen, og fra dette øyeblikket kan livet hennes helt sikkert bli noe virkelig spesielt; et eventyr å møte med mot, med blikket høyt og stolt, alltid ved siden av sine to elskede, fantastiske gutter.

Så, nå mer enn noen gang, er det virkelig ikke mer tid å miste, og siden solnedgangen nærmer seg, kan tanken virkelig bare være én: å gå videre, løpe hjemover, uten å stoppe mer.

De to reisekameratene setter straks i gang igjen, og med godt tempo klarer de å tilbakelegge meter og kilometer uten noen som helst nøling, helt til den vakre damen plutselig begynner å merke at noe under føttene hennes har forandret seg.

Det stygge og forfalne stien, full av alle de forbannede kalde glatte steinene, er det virkelig ikke lenger spor av, og i stedet er det nå, foran øynene, et enormt, fantastisk teppe av mykt grønt gress.

Et virkelig fortryllende syn, for opplyst av det milde lyset fra den nå synkende solen, begynte det lette rimlaget som var igjen etter den smeltede snøen å glitre og skinne som aldri før, slik at det ikke føles som å gå på en vanlig eng, men snarere på et slags enormt, mykt teppe oversådd med en mengde gnistrende, praktfulle smaragder.

-Vet du, jeg gleder meg til å komme hjem og klemme guttene mine igjen!- sier Sonia, smilende.

-Endelig kan ørene mine høre noe virkelig fornuftig!- svarer den mystiske mannen henne, med en vakker stemme, mykt klar og rolig.

-Hvordan ville det vært?- spør hun da.

-Vel, jeg hadde etter hvert helt mistet håpet om å kunne høre noe virkelig vakkert og positivt komme ut av leppene dine!- svarer han, og trekker til og med på en bitteliten, nesten umerkelig, latter.

Et øyeblikk blir Sonia stående der, litt forvirret, men så løfter hun blikket mot himmelen og begynner å le hjertelig, slik hun ikke hadde gjort på veldig lenge.

Alle bekymringer og uhellene hun har opplevd til nå, virker virkelig bare som et dårlig minne, og slik, mens himmelen blir mer og mer oransje, begynner den vakre damen å tenke at, innerst inne, har denne merkelige, gale dagen til slutt gitt henne det vakreste, sprøeste eventyret i hele hennes liv.

Når vi har kommet så langt, er også det aller siste steget på denne lange, utrolige reisen i ferd med å bli tatt, og slik, bare hundre meter fra veikanten til hovedveien, stopper den mystiske mannen brått opp.

-Er det noe galt?- spør da Sonia, og vender instinktivt blikket mot det ansiktet som imidlertid fortsetter å være helt mørkt og usynlig.

Spørsmålet blir uansett fullstendig ignorert, og derfor prøver Sonia å insistere.

-Så, kan du fortelle meg hva som skjer?- sier han igjen, med en mer bestemt tone.

Denne gangen rister mannen lett på hodet et par ganger, deretter, med en nesten uhørlig stemme, svarer han henne tørt, og lar ordene komme ut i ett eneste pust, alt på en gang.

-Jeg tror at fra nå av kan du fortsette også alene!-

En eneste, enkel setning som likevel har kraften til å få det stakkars, lille fruens hjerte til å hoppe av frykt igjen.

Noen veldig lange, tunge øyeblikk går derfor i absolutt stillhet, men hvis det er sant at Sonia aldri, i løpet av hele reisen, hadde forestilt seg at denne vakre, utrolige historien på noen måte kunne ende annerledes, er det også sant at det nå virker virkelig vanskelig for henne å akseptere at hun nok en gang må bli helt alene.

Et raskt blunk, et halvt skritt tilbake og så, igjen, en kald frysning nedover ryggen.

Igjen slår hjertet og banker hardt inne i brystet som om det var gal, og mens en mengde rare, usammenhengende og tåkete ideer fyller sinnet og blokkerer enhver tanke, ender sjelen opp med å falle offer for et plutselig, ukontrollerbart anfall av rasende galskap.

-Jeg må skynde meg nå!- sier da Sonia, stammende, mens hun lar den lille fliken av den store røde fløyelskappen falle ned på bakken, som hun hadde holdt godt fast i hendene nesten hele reisen.

-Ja, jeg må virkelig gå! - legger hun til, akkurat et øyeblikk før hun snur ryggen til og løper av gårde, løpende så fort hun kan.

Med sinnet fullstendig oversvømt av en mengde tunge, usannsynlige frykter, løper Sonia raskt som vinden, og prøver virkelig å gi alt hun har fordi hennes lille, ødelagte hjerte nå bare ønsker å kunne glemme denne gale, absurde dagen så fort som mulig, men fremfor alt føler hun et sterkt ønske om å komme hjem snart, for endelig å kunne se igjen og omfavne sine to elskede gutter.

Til tross for at pusten blir stadig kortere og mer anstrengt, gjelder det å bite tennene sammen og holde konsentrasjonen, for nå trengs det bare en siste, liten innsats for å klare å komme frem til den store hovedveien som fører ned til landsbyen.

Bare litt til, en liten, bratt nedstigning og så av gårde, alltid rett frem, på den smale stien laget av steiner.

Praktisk talt utmattet fortsetter Sonia å forestille seg i tankene, om og om igjen, hele veien som gjenstår for å komme hjem, og hun går raskt gjennom den i tankene, meter for meter, og prøver å tenke nøye gjennom hver eneste detalj.

-Jeg må klare det, ja nå kan jeg klare det...- Fortsetter hun å si til seg selv, om og om igjen, stadig mer sikker og bestemt, og uttaler et ord for hvert skritt.

Dessverre, akkurat når det så ut til at ting virkelig gikk som de skulle, ser det ut til at skjebnen nok en gang vil sette seg imot, og slik blir den ubønnhørlige, overveldende ferden til den søte damen brutalt avbrutt av noe virkelig merkelig og urovekkende.

Alt plutselig begynner faktisk Sonia å føle som en slags intens, sterk klem som griper henne voldsomt rundt livet.

-Men... Her er det ingenting!- Hvisker den stakkars jenta, og puster tungt mens hun lar en hånd gli over magen og så bak, nedover ryggen.

Meter etter meter blir denne slags merkelige "usynlige omfavnelse" imidlertid stadig strammere og mer kvelende, og dermed blir det praktisk talt umulig å fortsette videre.

Så, bare ti slitsomme, lange skritt til, deretter kan Sonia ikke gjøre annet enn å gi opp og må nødvendigvis stoppe der, med blikket tapt i tomrommet og pusten, allerede ganske brutt og pesende, som til slutt forsvinner helt, når et lite, søtt ord båret av vinden plutselig begynner å gjenlyde rundt omkring.

-Vent…- Ser det ut til å spørre, en desperat stemme.

Et øyeblikk, et øyeblikks pause, et nytt pust av liv.

Sonias hjerte rister og hopper kraftig, virkelig som aldri før fordi det nå er tett og fortapt i en fantastisk, søt omfavnelse fylt av kjærlighet og så mye brennende lidenskap; et kraftig og energisk, men også vennlig og delikat grep, akkurat som det som for bare noen timer siden klarte å redde livet hennes to ganger.

Bare et raskt, flyktig øyeblikk med et blunk, og magisk nok ser det ut til at alt endelig kan falle “på plass”.

Når hun nemlig løfter blikket igjen, fullt av tårer, møter den lille damens blikk det stolte og dype blikket til den mannen, som absolutt ikke lenger er mystisk.

-Antonio!- roper hun, da virkelig gal av glede.

-Min elskede, tilgi meg...- sier han til henne, smilende mildt -jeg fikk lov til å komme og hjelpe deg, men jeg kunne absolutt ikke la deg forstå det…-

Sonia sier ingenting og smiler mens hun gråter av glede, og prøver bare å holde så hardt hun kan rundt kjærligheten i sitt liv som nå, utrolig nok, er der ved siden av henne igjen.

-Jeg skulle bare ha reddet deg og så forsvunnet i intet, men til slutt klarte jeg ikke å la deg gå slik...- sier Antonio til henne, mens han stryker henne over ansiktet med baksiden av hånden enda en gang.

Øynene til den lille, søte damen forblir alltid vidåpne, fantastisk fulle av glede og lykke, og mens alt virkelig ser ut til å kunne bli perfekt igjen, begynner hjertene til de to elskende å slå sammen, nesten som om de var ett, eller rettere sagt, det ene inne i det andre.

Alt virker, rundt omkring, nesten som om det kan forsvinne i intet, og også kulden er i ferd med å forsvinne sakte, drevet bort og beseiret av en plutselig, deilig varm bris som på en helt ekstraordinær måte har begynt å blåse lett rundt omkring.

Det er små, mystiske kast med brennhet luft som, for å være ærlig, gir inntrykk av å ha blitt nesten “sendt med vilje“, nettopp for å bryte opp og feie bort den tette og tunge banken av mørk tåke som, når man tenker etter, hadde vært dominerende helt fra starten av dette eventyret.

En liten, rask vindpust snurrer et par ganger langs gresstråene, og så, like etterpå, kommer en til, bare litt sterkere, og enda en, men denne gangen mye kraftigere og mer energisk.

De kalde begjærene til den forbannede, grå tåken ser ut til umiddelbart å merke slaget, og som mange små nattlige spøkelser jaget av de første, blendende lysene fra daggryet, trekker de seg straks tilbake, skremt.

Et øyeblikk, et øyeblikks blunk, en tanke og et lite sukk.

Men så, en merkelig, ny skjelving, en voldsom, gjennomtrengende skjelving som kommer, lumsk og ondskapsfull, for plutselig å bryte alt.

Det lykkelige og drømmende blikket til den søte Sonia forsvinner dermed plutselig, voldsomt fortrengt av et nytt, trist uttrykk, helt skjelvende og fylt av frykt.

-M... men hva... skjer?- roper den stakkars jenta da for full hals, stammende forvirret, mens hun stirrer skrekkslagen inn i øynene til sin elskede som, sakte, blir mer og mer matte og utvaskede.

Selv om det virker helt utrolig, ser det ut til at den lumske, merkelige brisen som har blåst rundt en stund allerede, ikke bare er der for å dra med seg den forbannede, kalde tåken.

Uansett, til tross for alt, ser det virkelig ut til at Antonio bare ønsker å kunne fortsette å smile mildt, og slik, selv om trekkene i ansiktet hans blir stadig svakere og mer uklare, forblir uttrykket hans absolutt strålende og fylt av lykke.

-Husk alltid min elskede...- Sier han så, mens han omfavner med begge hender de skjelvende hoftene til sin vakre, lille frue -prøv å leve hvert øyeblikk med åpent hjerte og hold de vakreste minnene tett til deg; bare slik kan du virkelig klare å samle mange nye, små biter av lykke...-

-Men hva sier du... vent...- Prøver likevel den stakkars Sonia å si, med hjertet i halsen, mens hun på alle måter forsøker å klamre seg til den store røde fløyelskappen som imidlertid, den også, blir for hvert øyeblikk stadig lettere og mer umerkelig.

-Nei, det er ikke mer tid, du må høre på meg...- fortsetter da Antonio, mer bestemt enn noen gang -fra nå av må du ikke kaste bort en eneste av disse små bitene av lykke; du må leve dem fullt ut, gjøre dem til dine egne og alltid ha dem der, innen rekkevidde, i tankene og i hjertet!-

Sonia virker fortryllet, helt oppslukt og forelsket i den stemmen som endelig ikke lenger er hes og kvalt, men klar og vennlig, akkurat slik hun husket den.

Den vakre damen smiler og blir stående der, fullstendig fascinert og fortryllet av de vakre ordene til hennes eneste, sanne kjærlighet for alltid.

Så nå er det ikke lenger hjertet som skjelver, men sjelen som plutselig virker tom, fri fra all angst og melankoli som til nå har holdt den trist trykket mot det kalde gulvet i en forbannet tilværelse, flat og fargeløs.

-Vet du, jeg har virkelig savnet det å kunne høre stemmen din!- hvisker Sonia, idet hun nærmer leppene sine mot ansiktet til sin Antonio, som nå nesten har forsvunnet helt.

Et øyeblikk og så et annet bittelite, og så igjen, enda et til.

Nå er stillheten noe utrolig varmt og forførende, og det er slik at til slutt klarer de to elskende å være nær hverandre igjen, tett sammen, romantisk forent, blandet og sydd sammen av et lite, skinnende kyss fylt med så mye, søteste lidenskap.

Det er virkelig en utrolig sterk følelse, nesten så hjertet brister.

På et øyeblikk faller det store, sterkt bevoktede slottet der Sonia dumt hadde låst inne alle minnene fra fortiden sin, plutselig sammen, som om det var laget av papir, og slik kan alle bekymringene, gledene, ømhetene og de tusen fantastiske, spennende øyeblikkene hun hadde opplevd sammen med hele familien sin, endelig komme frem igjen.

Følelsen er virkelig fantastisk, og det føles som om man har blitt kastet inn i en slags merkelig fantasi som, mens den svever i den lette luften, forvandler seg og snur seg rundt og rundt, helt til den blir til musikk, ren melodi, spilt av to hjerter som slår sammen, virkelig så sterkt, som gale trommer.

To små lysende sjeler som holder tett rundt hverandre for så å fly bort i løpet av et sekund, tusen og flere mil unna, ropende og vibrerende kraftig, nesten som to tynne, skjelvende fiolinstrenger.

Kapittel 7

Tiden står stille og mens evige øyeblikk flyr forbi på et øyeblikk, fortsetter Sonia å bli der, alltid tett inntil sin kjærlighet, salig fordypet i en fantastisk drøm og nå helt bestemt på å holde minnet om dette lille stykket lykke alltid med seg, "innen rekkevidde", for resten av livet.

I mellomtiden ser det ut til at vinden virkelig ikke vil gi noen ro, og vindkast etter vindkast blir den stadig sterkere og skarpere, noe som gjør de to elskendes tette omfavnelse svakere og tynnere for hvert øyeblikk.

Drømmen ser altså virkelig ut til å være i ferd med å ta slutt, men denne gangen hopper eller skjelver ikke hjertet når den lille, søte damen, mens hun rister litt på hodet, prøver å løfte blikket sakte for å kunne møte, for siste gang, øynene til sin store, eneste kjærlighet.

-Vent, vær så snill!- sier han til henne, nesten bønnfallende, mens han med de siste kreftene prøver å holde henne enda tettere inntil seg, enda mer.

-Ikke beveg deg, bli stående slik!- legger han så straks til, med en lett, kvelt stemme.

Sonia er som forsteinet, og mens halsen hennes snører seg sammen og gjør virkelig vondt, føles det som om hjertet hennes skal sprenge i brystet fordi, virkelig, ønsket om å gå og møte, bare én gang til, det blikket som for lenge siden fikk henne til å forelske seg, er virkelig så stort, og slik, der og da, tenker hun at kanskje hun kunne late som ingenting, som om hun ikke hadde hørt, som om hun ikke hadde forstått.

Men så flyr et bittelite, raskt øyeblikk bort på denne måten, uten å gjøre noe som helst.

Sonia nøler litt, blir stående der og trekker pusten dypt.

Så smiler hun lykkelig, og lukker øynene helt igjen, bare ivrig etter å kunne nyte fullt ut, til siste dråpe, hver lille dråpe av følelse og hver eneste hvisking av nytelse som disse siste, magiske øyeblikkene vil kunne gi henne.

Rundt omkring, virker alt å forsvinne, og mens en stor, trist og ensom tåre plutselig renner nedover kinnet, dukker også den stygge, tunge frykten for å måtte finne seg selv helt alene igjen, opp et øyeblikk i hjertet til den lille, søte damen.

Nå, derimot, inni henne, har virkelig alt forandret seg, og slik ser det ut til at denne forbannede, stygge tanken ikke lenger har makten til å ta, på et øyeblikk, skikkelsen av den fryktinngytende, ødeleggende demonen som, så mange ganger, har endt opp med å ta både sinn og sjel som gisler med sine plager.

Til slutt, altså, har miraklet virkelig skjedd, og slik virker de grå, tunge dagene i det livet som, helt til i går, virket trist og sluknet som en solnedgang som allerede er forbi, plutselig å ha blitt mye enklere, vakrere og fulle av håp.

Så, mens ansiktet hennes blir ømt berørt av en siste, vakker kjærlig strykning, innser Sonia at takket være det fantastiske "nye hjertet" hun har funnet i dag, kan livet helt sikkert bli rolig og lykkelig igjen, slik det var før.

Det er på tide å åpne øynene igjen.

Av den forbannede, iskalde tåken er det virkelig ikke spor igjen, og i stedet er det nå en vakker blå himmel, praktfullt farget og opplyst av den mest strålende solen man noen gang har sett.

Den lille damen er der, igjen alene og helt omgitt av mange små glimt av skinnende lys som, blendende nesten, forsvinner sakte, høyere og høyere opp, til de forsvinner helt blant skyene.

Akkurat som det plutselig hadde dukket opp blant de iskalde, trange slyngene av den tette tåken, forsvant Sonias søte kjærlighet til slutt i intet, magisk fløyet bort sammen med de sta, trolske pustene fra den merkelige, meningsløse varme vinden.

-Takk, min skatt...- mumler Sonia, strålende mer enn noen gang, mens hun tenker tilbake på alt som har skjedd henne.

Hvert øyeblikk av denne gale, utrolige dagen vil for alltid være brent inn i hjertet hans og dypt i sjelen, men fremfor alt vil minnet helt sikkert bli bevart som en skatt og tatt frem, som en slags kraftig "hemmelig våpen", nettopp i livets tøffeste og vanskeligste øyeblikk.

Enhver forbannet ulykke som vil komme, som en skremmende, kald tåke, for å forvirre tankene eller ta bort lysten til å leve, vil altså bli feid bort uten nåde nettopp av dette søte minnet som sikkert alltid vil være der, klar til å "blåse sterkt", som en plutselig, varm bris fylt med så mye hardt mot og en mektig, brennende lidenskap.

Endelig smiler Sonia og har det virkelig bra.

Nå, men det er virkelig på tide å dra hjem for å kunne finne tilbake til det livet som, altfor lenge, har blitt værende der tålmodig og rolig, og ventet på å bli levd.

-Guttene mine kommer til å være virkelig veldig bekymret!- Fortsetter den milde damen å si til seg selv mens hun løper, gir alt hun har, endelig hjemover.

Alt, rundt henne, er alltid det samme, men likevel ser det ut som om det er annerledes, nesten som om det har blitt vasket grundig, renset og deretter satt tilbake, rolig på sin plass.

-Jeg kan ikke vente med å klemme dem...- roper Sonia nå, av full hals, med hjertet fylt av lykke.

En tanke, en bekymring og så bare så mye følelser.

Husgården er der igjen, rett foran øynene, og så, et øyeblikk senere, kan Marco og Michela høre døren plutselig åpnes.

De kunne absolutt aldri forestille seg hva moren deres måtte gå gjennom i dag, og kanskje, i det minste for en stund, vil de heller ikke få vite om det utrolige, fantastiske mirakelet som, på magisk vis, klarte å forandre hjertet hennes helt inn til det dypeste, men det som er sikkert er at, om bare et øyeblikk, vil de ha lykken av å igjen kunne kjenne på kroppen sin den vidunderlige, søte følelsen av en ekte, sterk omfavnelse fylt med så mye glede og ømhet.

Et smil, et lykkelig rop og så ingenting mer.

Bare en enorm, søt klem, full av så mye vidunderlig varme, som rører og får deg til å drømme.

Fordi til slutt ser det virkelig ut til at alle de vakreste og viktigste tingene i denne verden bare kan eksistere takket være kjærligheten, det fantastiske, magiske mirakelet fra himmelen som, utrolig nok, til og med kan klare å redde livet ditt hvis hjertet ditt tilfeldigvis ender opp med å bli trist fanget mellom det iskalde vannet i et liv som, i alle henseender, virkelig ser ut til å ligne på en bortkommen, melankolsk islagt innsjø, som hviler midt i en mørk, fjern og bortgjemt dal.

Elsk.

Nìm

©Narrat - Alle rettigheter reservert - P.Iva 02270550805   -  Kontakt: info@narrat.it

Informasjon om informasjonskapsler