©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it
Quellt stedet to håndflater fra nesen
Det var en gang en merkelig gutt som ofte og gjerne havnet i trøbbel.
I begynnelsen var alle problemene enkle, ganske små, ingenting spesielt.
Dessverre, etter hvert som dagene gikk, begynte ting å bli verre og problemene ble stadig større, tyngre, mer undertrykkende.
Fra tid til annen måtte gutten derfor ta seg sammen for å prøve å løse alt, og slik, mens han forsøkte å lage så lite støy som mulig, gjorde han sitt beste for å klare å løse opp hver floke, hver knute og hver hindring.
Dagene gikk altså på denne måten, med noe som, punktlig, endte opp med å gå galt, snu seg feil, vende seg på hodet eller falle sammen.
Til tross for alt fortsatte gutten å møte hver ulykke, men han fortvilte hver gang mer og mer, og slik, mens han var opptatt og oppslukt av alle disse gale eventyrene, fortsatte tiden å gå ubønnhørlig uten å etterlate spor.
Slik, en vakker dag begynte gutten å legge merke til at han, merkelig nok, ikke lenger klarte å holde tritt med alt kaoset, problemene og alle de vanskelighetene som i mellomtiden fortsatte å regne ned over ham.
Beina hans virket mye mindre harde og sterke, musklene hans slet altfor mye, sinnet hans ble, etter hvert, stadig mer slitent og tåkete med tanker som, vel, nå fremsto som grå og mørke, mer enn en natt uten måne eller stjerner.
Hele hans vesen, kort sagt, ble “slitt ut” altfor raskt, og slik hadde også sjelen hans endt opp med å bli ødelagt, forringet, tæret og skadet helt inn til det dypeste.
Den eneste tingen som, i det minste tilsynelatende, så ut til å være i noenlunde god stand var HJERTET.
Ja, for selv om det kanskje ikke så slik ut utenfra, HJERTET til den forbaska gutten var virkelig stort og sterkt. Kanskje bare litt "lat" og ganske "mistrolig", men la oss si det som det er: det kunne virkelig kalles "et flott hjerte".
På en eller annen måte, da han plutselig innså at han hadde levd så mange små "biter av livet" praktisk talt forgjeves, stadig forsøkt å avverge og reparere de tusen og flere problemene som hadde dukket opp foran ham dag etter dag, bestemte gutten seg for å prøve å klamre seg til den eneste gode tingen han hadde igjen.
Så tok han hjertet sitt, fikk det ut av den super-pansrede rustningen han hadde holdt det i til da, fjernet all aluminiumsfolien, piggtråden, trebitene, papirserviettene og alle de tusen og flere ekle tingene som han, litt etter litt, over tid, hadde dekket det med for å holde det alltid godt lukket og forseglet.
Så, etter å ha blitt stående der en stund og sett på ham og sett nøye på ham igjen, bestemte han seg for at ja, han skulle virkelig prøve.
"Det er avgjort. Jeg skal straks gå og tilby det til... 'HENNE', og hvem vet, kanskje jeg klarer å gjøre i det minste ÉN god og vakker ting i livet mitt!" tenkte den dagen "guttungen" for seg selv, mumlende lavt mellom tennene.
Så, sagt og gjort, satte han i gang og allerede samme kveld løp han for å vise hvordan det hjertet hans EGENTLIG var laget til den andre “jenta” som straks så ut til å sette pris på all den rare “glansen” som kom fra den tingen som, etter å ha vært lukket og innestengt så lenge, virkelig så ut til å være “som ny”, praktisk talt uberørt.
Vel, for å gjøre det kort, endte det faktisk opp med å fungere utrolig bra, og på magisk, vidunderlig og utrolig vis begynte ting å gå litt bedre fra den dagen, og så enda bedre og enda høyere.
Problemene, selvfølgelig, fortsatte å komme, men alle kampene, sammenstøtene, stridene og motsetningene som gutten måtte møte, begynte å bli mye lettere, mykere og lettere å håndtere.
Smertene i muskler og bein ble alltid litt lindret av en eller annen merkelig omfavnelse, og sinnet, gang på gang, alltid renset og glattet ut som det skulle av et kyss, en søt setning, en kjærlig berøring og en hel masse andre fine ting av samme slag.
Alt ble til slutt mer "pent" og utholdelig; la oss si i det minste "håndterbart", og det virker virkelig utrolig at "løsningen" alltid hadde vært der, bare et par håndflater fra nesen, nedover.
Allerede, akkurat der, akkurat midt på brystet men... ser litt mer mot venstre.
På det “hemmelige” stedet hvor nesten ingen går for å “rote rundt” fordi dessverre, i denne verden, er det nesten ingen som er i stand til å se hva som egentlig finnes innerst i sitt eget hjerte.
Nìm
©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it