©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it
PRAKTISK TALT, DEN FØRSTE DELEN AV MITT LIV HAR JEG BRUKT PÅ Å LESE.
Jeg satt der, stille og konsentrert, og beveget øynene fra den ene siden til den andre, bladde gjennom sider i bøker, tegneserier, magasiner og alt mulig annet.
Jeg husker at den gangen virket alt så enkelt, behagelig og klart.
Men i livet varer ingenting evig, og slik skjer det en merkelig, dum dag at noe virkelig tungt skjer, noe absolutt voldsomt og uventet.
På et øyeblikk, altså, har alt forandret seg; også jeg.
Jeg har begynt å "navigere på synet", levd fra dag til dag, og bare prøvd å gripe øyeblikket.
Jeg har reist vidt og bredt, møtt folk, fått venner og drømt masse.
Jeg har lært utrolig mye og noen ganger har jeg til og med klart å dra nytte av noen "gode leksjoner".
Jeg har tatt opp en gitar, jeg har klart å fly over snøen med et brett under føttene; jeg har sparket mange fotballer hardt og slått minst utallige baller med racket, alltid der, løpende som en gal.
Jeg har tatt på meg et par raske skøyter og prøvd å kaste meg ut, nesten med lukkede øyne, over noen rare, usannsynlige ramper, bare for å prøve å hoppe opp, så høyt som mulig.
Jeg har tatt en motorsykkel og gitt full gass, kjørt på asfaltveier og grusveier, og endte opp med å presse meg til det ytterste, meter for meter, inne på en bane.
Jeg kastet meg i bassenget og svømte så fort jeg kunne, og prøvde alltid å komme, om så bare et lite øyeblikk, foran alle de andre.
Jeg har til og med begynt å slåss, men bare for å prøve å spytte ut, gang etter gang, all bitterheten og raseriet jeg følte jeg hadde inni meg.
Jeg har trent utrolig mye, alltid gitt alt jeg har, og jeg har samarbeidet med nesten alle som var der, for å presse og lide sammen med meg.
Jeg har prøvd, kort sagt, å leve hver eneste følelse til det fulle, i håp om å klare å prege godt, inne i mitt hjerte, illusjonen av å virkelig være i live.
Så, men plutselig stoppet jeg opp.
Jeg begynte å lytte til pusten min, å kjenne på tankene mine, og prøvde å forstå hva i all verden jeg hadde gjort med livet mitt.
Faktisk tror jeg at det gikk noen år slik.
Til slutt, selv om jeg aldri hadde forventet det, bestemmer skjebnen seg for å la meg møte henne, den vakre kvinnen som, helt fra starten, ble "meningen med hele mitt vesen", og så hadde jeg også den enorme, utrolige flaksen å kunne møte blikket til noen som, for meg, virkelig er den vakreste, snilleste og sterkeste i hele verden: min sønn!
Tiden, uansett, har bokstavelig talt løpt av gårde.
Kanskje, i dag, føler jeg noe inni meg, som en slags merkelig, snikende anger eller for å si det bedre, en sunn og forvirret interesse for de som derimot har klart å fokusere på noe de virkelig mente var viktig, og dermed bestemte seg for å legge all sin innsats i å nå målet.
Jeg vet ikke, kanskje lese, studere, skrive, spesialisere seg i en kunst, en disiplin eller et spesielt arbeid, prøve helt til bunns for å forstå om man virkelig kan klare det, ja, om man er i stand til å lykkes!
Hvem vet, kanskje er det bare en dum, forbanna følelse uten hode eller hale, eller kanskje snakker vi bare om en helt normal, menneskelig reaksjon på tiden som går.
Faktum er at, til slutt, å være her, nå, og skrive alle disse tingene, hjelper meg å forstå bedre, å skille mellom frykt og anger.
Faktum er at, til slutt, tror jeg det er helt greit slik.
Nìm
©Narrat - Alle rettigheter reservert - P.Iva 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it