melvio

©Narrat - Alle rettigheter reservert - MVA 02270550805 - Kontakt: info@narrat.it

Gule striper på asfalten, symbolet for “handikapplass” der, godt synlig, og litt lenger bort, en liten rampe foran en port.

-God morgen herr Mattinio!- Sier Melvio mens han snakker i telefonen, mens han skyver rullestolen sin mot balkongen hjemme -jeg så at dere igjen har satt bilen på plassen reservert for funksjonshemmede, men nå er venninnene mine der nede som skal parkere!-

-Men hva i all verden!- roper imidlertid den hyggelige naboen i etasjen over mens han, nervøst, er i ferd med å ta bilnøklene sine som henger der, rett ved døren -Dette med den reserverte plassen kan være greit for deg, som uansett bor i bygget, men skal vi nå også begynne å bekymre oss for gjestene!-

Uten å ha noen som helst lyst til å begynne å diskutere, hilser Melvio raskt, legger på telefonen og går straks ut på balkongen for å gi venninnene sine tegn om å vente et minutt til.

Jentene smiler til ham, og siden de nå også har lært seg ganske godt å kjenne den merkelige naboen til vennen deres, reagerer de ikke engang når nettopp herr Mattinio kommer ned på gaten og banner hysterisk mot alt og alle, som en slags villmann.

-Fy søren, i dag virker han enda mer forbanna enn vanlig! - Sier jenta som kjører mens hun sakte svinger inn for å parkere.
-Kom igjen, la oss skynde oss opp, jeg har virkelig ikke lyst til å møte ham! - svarer den andre damen, litt irritert.

Så, etter en rask, perfekt manøver, blir bilmotoren straks slått av, deretter, akkurat nok tid til å ta ut den lille sammenleggbare rullestolen fra bagasjerommet og av gårde, man kan kaste seg av sted, skyve hardt, mot heisen.
Lignende scener har i det siste begynt å gjenta seg ganske ofte; fordi Melvio, som ikke eier en egen bil, ender opp med nesten alltid å la den handikapplassen som er der, rett foran porten til bygningen, stå ledig.
Dessverre ser det imidlertid ut til at dette har blitt en virkelig “ uimotståelig fristelse “ for herr Mattinio, som derfor ofte og gjerne bestemmer seg for å utnytte det, og parkerer akkurat sin bil der.

-Forbannelse, i dag er det ikke engang et hull!- fortsetter den rasende naboen å rope, mens han slår hardt med knyttnevene på rattet -Men nå skal jeg vise de bråkmakerne!-

Så, etter å ha tatt bare en liten, rask runde rundt bygningen, er den flinke naboen igjen der, tilbake til utgangspunktet, helt bestemt på å parkere sin fine bil rett ved siden av venninnene til Melvio, slik at han fullstendig sperrer dem inne.

-E nå kan de bare prøve å ringe meg for å be meg flytte den!- sier han, roper som en gal, mens han mer rasende enn noen gang går ut av bilen for så å sparke opp porten med et kraftig spark.
-Roper han fortsatt?- spør en av Melvios venninner, henvendt til gutten som i mellomtiden hadde blitt stående der, på balkongen, for å nyte litt frisk luft.
-Ja, det virker som om han aldri får nok!- svarer han, mens han trekker på skuldrene oppgitt.

Akkurat i det øyeblikket, derimot, opphører rop og skrik brått, og like etterpå høres et kraftig dunk, tørt og dump, ledsaget av den klirrende lyden fra et stort knippe nøkler som plutselig faller hardt i bakken.

-Ring en ambulanse!- roper Melvio straks til venninnene sine, mens han griper hardt om hjulene på rullestolen sin og begynner å skyve som en gal.

Så, før du vet ordet av det, klarer den unge mannen å komme seg ned i foajeen og prøver å holde seg så rolig som mulig, begynner han umiddelbart å sette ut i livet, én etter én, alle manøvrene han lærte under førstehjelpskursene han hadde bestemt seg for å ta, ikke engang for så lenge siden, nettopp på funksjonshemmedesenteret.

Heldigvis, kort tid etter, kommer ambulansen også, og dermed, etter å ha fulgt opp det utmerkede arbeidet som allerede var startet av Melvio, begynner legen og ambulansepersonellet straks å gjøre sitt, og klarer på et øyeblikk å gjenopplive den stakkars herr Mattinio helt.
-Hva har skjedd?- spør han da, etter å ha åpnet øynene igjen.

-Han hatt et lite hjerteinfarkt, men du kan være rolig fordi nå går alt bra- svarer legen ham, og prøver å berolige ham.

-Den forbannede krøplingen i første etasje og hans ekle reserverte plass...- legger herr Mattinio til med en gang, selv om han snakker litt anstrengt -jeg håper i det minste at han er fornøyd med endelig å ha fått meg til å få hjerteinfarkt!-
Legen rister litt på hodet, deretter, idet han snur seg til den andre siden, sier han:
-Men egentlig, hvis De snakker om denne herren med rullestolen, må jeg si at det var nettopp han som...-
Ordene dør imidlertid bokstavelig talt i munnen på ham, for bak der nå er det virkelig ingen igjen.

Et øyeblikk etter, i den iskalde, tunge stillheten i den store, tomme vestibylen, høres den lille, lette knittringen av et par hjul som sakte snurrer, og så bare en rask, dump lyd, typisk for en dør som forsiktig lukkes rolig igjen.

Herr Mattinio løfter altså hodet litt, men det eneste han klarer å se, når han myser, er det svake, men skinnende lyset fra en liten skjerm som, på en sterk og bestemt måte, fortsetter å vise alle at heisen nå står akkurat der, i "første etasje" i det gamle bygget i utkanten av byen.

Utvikle dinnet ditt sinn.

Nìm

Informasjon om informasjonskapsler